[whatever makes you happy baby]

mats ung

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

13 dikt om revolusjonen som kommer

 

 

 

 

 

For
Hun som ikke ble tillat å bli
[Consuela i mitt hjerte]


Til
Hun som valgte å dra sin vei

[løfter må holdes]

 

 

 

 

 

"Når jeg tenker ordentlig over dette, forekommer det meg at en historieskriver nødvendigvis også må være dikter, for bare diktere forstår seg på kunsten å knytte begivenheter ordentlig sammen. I deres fortellinger og fabler har jeg med stille fornøyelse lagt merke til deres fine følelse for livets hemmelighetsfulle ånd.Det er mer sannhet i deres eventyr enn i lærde krøniker. Skjønt deres personer og disses skjebner er oppfunnet, er allikevel den ånd de er oppfunnet i, sann og naturlig. Det er på en måte det samme for vår nytelse og belæring om de personer i  hvis skjebne vi gjenfinner vår egen, virkelig har levet eller ikke. Vi ønsker å skue den store, enkle ånd i tidens tildragelser, og finner vi dette ønske tilfredstilt, bryr vi oss ikke om de ytre figurenes tilfeldige eksistens."     Novalis - Henrich von Ofterdingen (1801)

 

 

 

 

 

 

 

Medvirkende:

Ask Fahrman 
Født i Bodø 9. januar 1974. Yrke; leiesoldat.

Rachid ben Ask
Født i Teheran 8. august 1984. Asks adoptivsønn.

Ada Tuvasdottir
Født på Reikjarvik 29. mai 1975. Yrke; freelance fotograf/skribent.

Nagel Fahrman
Født i Bodø 12. desember 1977. Yrke; hacker/sikkerhetskonsulent.
Adas samboer og Asks lillebror.

Solveig «Sol» Ung
Født i Tønsberg 4 juni 1976. Yrke; litteraturviter.

Helenmari Wergeland
Født i Tromsø 17. januar 1971. Baronessen av Phnom Penh.

 

 


 

 

 13 dikt om revolusjonen som kommer


i  Utvasket Engel (prolog)
  Ask Fahrman, tirsdag 9. januar 2001
ii  Absolute Porn (kvinnedagen)
  Nagel Fahrman&Ada Tuvasdottir, torsdag 8. mars 2001
iii  Tresomhet (sommertid)
  Solveig Ung, Ada&Nagel, lørdag 24. mars 2001
iv  [monolog for fjernsyn] (nasjonaldagen)
  Ada Tuvasdottir, torsdag 17. mai 2001
v  Talk to The Hand Bitch
  Ada&Sol, Tirsdag 10. juli 2001
vi  #filosofi, irc.homelien.no
    , fredag 8. september 2001
vii  Fåkkin Huge Arabisk Pikk
  Alicia, Ada&Nagel, fredag 14. september 2001
viii  |Marionett|
  Ada&Nagel, lørdag 15. september 2001
ix  [Helt Alene]
  Ask Fahrman, lørdag 22. september 2001
x  soup/soap/salvation (bots og bededag)
  Ask, Helen&Rachid, søndag 28. oktober 2001  
xi  [menn m/vold i hjertet]
  Ask, Helen&Rachid, søndag 4. november 2001
xii  motets øyeblikk (advent)
  Rachid&Helen,  desember 2001
xiii  Kontroll på Kontinentet (Epilog)
  31. desember 2001 

 


 
 
 
 
Prolog
Utvasket Engel
Ask Fahrman - tirsdag 9. januar 2001

Arbeiderbladet, 4. september 1976. "Det er blitt strid om et radioprogram som tar opp markedsføring av flaskemelk i utviklingsland. Produsenten Nestlé har fått endret programmets tittel fordi man har kunnet påvise faktiske feil, men det er bred enighet blant ernæringseksperter om at den markedsføringen som drives for produktene er både umoralsk og ofte hensynsløs. Nestlé har nok fått tilbakevist påstanden om at man "dreper" babyer, men har ikke kunnet tilbakevise kritikken mot markedsføringen."

Det er fødselsdagen min. Jeg blir 27. Kona mi er død. Ungen min er død. Jeg bor på hotell: det er på tide å våkne nå.

Hun dør igjen, og jeg våkner. Ikke med et stilfullt rykk eller skrik. Jeg bare våkner. Innsiden av munnen min er nummen, leppene tørre, hodebunnen klør. Puta er våt, og jeg behøver ikke løfte på den for å vite at jeg har svettet igjennom den, igjen.

Men det gjør jeg selvfølgelig. 
      Som en leprapasient teller fingre og tær kjenner jeg på puta, som om mengden med fukt kan fortelle meg noe om nattens blodige angst. 
      [Neppe.][1]  
      Veske renner nedover kinnbeinet mitt. Svette. Det faller meg ikke en gang inn at det skulle være blod. Det var kanskje ikke så dumt å reise hjem. Norge. 
      ["Norge"!] 
      Jeg setter meg på sengekanten; jeg legger hodet på skakke og ser urskiva på vekkerklokka uten helt å forstå hva jeg ser.[2]
      2 timer. Usselt. 
      Et øyeblikk håpet jeg det var 14. Usselt, usselt, usselt; ville gitt mye for 9 timers sammenhengende søvn uten alkohol eller piller til hjelp.

Rachid sover i den andre sengen, han sover hele tiden. Jeg tror ikke det er så mye bedre, og han røyker hasjishen sin hele tiden nå som han ikke behøver bære oss begge. Jeg sviktet ham også, han er bare barnet. Attenåringer skal ikke ha sett hva han har sett. Ikke 27åriger heller. Faen. Jeg føler for å grine[3],
 [voksne mannen].
 Jeg står heller opp.

Jeg setter meg ved skrivebordet. Vannkokeren har nok vann til en kopp til; På, jeg gir meg vel fåkk faen i rare barn[4] . Tenner meg en røyk. Det river i lungene. Jeg hoster slim. Er bare forkjølet. Jeg hater hotellrom. Tvillingsenger, pastellfarver, pay-tv, Van Gogh-opptrykk[5] skrudd fast i veggen, overdimensjonert speil ved skrivebordet og storslått utsikt til Xania[6] s kanskje kjipeste bakgård.

Jeg stirrer inn i speilet, og kjenner knapt det menneske jeg der ser. Det føles ikke en gang som meg. Blek, på tross av at jeg har bodd de to siste årene i Afrikas hjerte. Den tynnslitte urban camo t-skjorten er nesten sort av svette i halsen og under armene. Ansiktet mitt synes meg sykelig og dratt (bare lyset selvfølgelig). Øynene mine er røde, blodsprengte. Jeg vet ikke om den glattbarberingen jeg gjorde i morges hjalp eller ikke. Jeg så ut som en uteligger. Nå ser jeg bare syk ut.

Vannet koker opp. 
      <Ser på glasset m/ kaffepulver> 
      Nescafé. Nestlé. Hvor mange har de drept nå? Rensker halsen som om jeg skal si noe; sier ikke noe, hoster litt. Faens Norge i januar. Hvorfor kom jeg hit? Drysser en toppet skje i en kopp med nykokt vann. Rører rundt og drikker. 
      Kjenner hodet klarne/selvhatet krystallisere seg. Sånne små alkoholoppløselige krystaller som skraper sinnet mitt opp hver gang jeg forsøker bevege det.
      Må fokusere på noe utenfor meg selv. Må. 
      [Nestlé] 
      I minst 25 år har de lurt småbarnsmødre i den 3. verden til å gi barna Nestlé-melk i stedet for å amme. At jeg bare har visst om det i 12 år er knapt en trøst. Hvor mange barn er døde nå?
 Men slik... 
      er jeg. Slik har jeg blitt. Tillat meg selv å bli. Jo mer jeg vet, dess mindre gjør jeg. Og i mellomtiden eter selvhatet meg fra innsiden. Som kreft nærer det seg av det som ennå er sunt og godt. Til slutt Kan-Kun Kjipe-Ting være igjen:   
      Bitterhet/Avmakt/Vrede.

(På tide å våkne nå.) Kjipe-Ting har reddet få barn fra feilernæring. (Jeg må tvinge hjernen til å vandre i en annen retning). 
      Hvorfor? 
      (Sover jeg?) 
      Latterlig spørsmål. Jeg vet hvorfor. Jeg vet hvorfor. 
      Jeg vet så jævlig forpult godt hvorfor.

Det er noe De[7] putter i maten min.

Jeg ler. Inni meg. Tørt; kort: haha. Jeg er så jævlig vittig. Ikke rør det. Ikke berør det. Lag en vits. 
      (Det er noe de putter i maten min.)

:Drit i at hønene sitter i bur.
:Drit i at kyr i slakterkø, kjenner blodlukta og først nå,
først nå vet at de må dø.
:som; skitne jøder i Auztwich & skitne muslimer i Szebrenicha.
:Drit i at negerbarna drikker tørrmelk og dør.

Ikke rør det/Ikke berør det. 
      Hvorfor? 
      (Sover du?) 
      Jo, du skjønner vel: Det er noe De putter i maten min.
"Kan du vennligst tenke tanken ut?" Mumler jeg halvhøyt til meg selv på et språk som ikke er mitt eget.[8]
      Rachid vrir på seg. Kanskje jeg ikke er våken riktig ennå. Eller kanskje jeg endelig har blitt en av dem som prater til seg selv? (Vet de det forresten? De stakkarne som prater høyt til seg selv på bussen? At de prater til seg selv og at alle de andre brydd ser bort? Og om de ikke vet det, hvordan vet jeg at jeg ikke prater til meg selv på bussen?) Snu, 
      nå. Om du tenker på forstanden mister du den. Jeg gjentar høyt for meg selv, på norsk, at det er noe De putter i maten min. Så blir jeg voksen. 
      Våken nå, 
      jeg lover. Det er vel en av de dårligere fornektelsene mine. Noen ting kan man bare ikke ta konsekvensene av. De blir så vanvittig store. Noen konsekvenser kan ikke bæres.

[Du bærer det som bæres må.] 
<Hun sier det som en god fe.>
      Piss. Alt må bæres. 
      Alt kommer tilbake til deg. Karma. Jævla fåkking pissekarma.
Vent litt: 
      (Utsett litt.)[9]
      Jeg husker... Jeg var yngre da, fri. 
      (Fri!)[10]
      Jeg erindrer som det var i går: Det var vår, jeg var på min første perm fra Kosovo – som var ille nok i seg selv... Jeg stod i en bar i utkanten av Budapest, 
      i en folkepark som må ha gått ut på dato omtrent på den tiden da jeg ble født. Det var midt på dagen. Jeg skulle kjøpe øl. En hjørnebar. På den andre lengden.      Faen. Jeg greier knapt tenke tanken, 
      formulere ordene. Jeg kunne beskrevet scenen i evighet for å slippe å tenke på henne.
     Våken nå[11]:
     En gammel alkoholisert dame i en jævlig stygg blågrønnturkis kjole
     (en sånn som bare gamle damer og freakerjenter kunne funnet på å vise seg offentlig i).
     Leverflekker og dype rynker.
     Ustelt hår sånn som bare gamle mennesker får,
     kanskje fordi det har blitt et slit og et
     farefullt eventyr
     å komme seg i dusjen.       Dissende kjøttfulle
     fett-flabba-flabba-vinger
 på undersiden av overarmene. Jeg kan      (for faen)     kjenne tårene presse seg frem. Desverre gir ikke utvendig tåkesyn;
     innvendig tåkesyn.
     Hun hadde en gammel tatovering på håndleddet. Nummer, et
JÆVLA APESUGENDE HELVETES FORPULT, NUMMER
     på håndleddet. Utvisket som en gammel fengselstatovering.
 
 Som en utvasket engel.
  Navnet på ei du var glad i.[12]

      [Jeg har opplevd alt. Resten har jeg sett på TV.]

Jeg ville gjøre alt for henne. Jeg ville kjøpe ølen hennes. Gi henne pengene mine. Men jeg klarte ikke gjøre noe. Ingenting/Ingen verdens ting.
      Jeg ville be henne om unnskyldning.
 Men jeg er verken Tysker eller Gud. Og jeg bare stod der. Gjorde ingenting. Greide ikke bevege bena. Greide ikke bevege munnen.
      Det var virkelig/Det var virkelig/Det var virkelig.
      Ikke dét; jeg har aldri fornektet Holocaust.
      (Virkelig.)
      Nå:
Rør det/Berør det. (Våksen[13] nå): De dreper oss. De dreper barna våre. Planeten vår er døende. Jeg ser det. Om jeg noen gang tar konsekvensen må jeg gjøre så jævla mye mer enn å kjøpe Elefantkaffe, så mye mer enn å Boikotte de Slemme, kildesortere, melde meg inn i Greenpeace, Peta, Amnesty, Attac og hva enn annet det er de gjør 
      de-som-bryr-seg.
 Jeg er soldat. 'De' har lært meg å drepe. Og når planeten min[14] er truet: når barna mine[15] , barnebarna mine[16] , ja hele blodlinjen min,[17] er truet; så må jeg reagere som en soldat. Verdien av min eksistens avhenger av det. En soldat som ikke kjemper når de han har sverget å beskytte er truet, er like verdiløs som en mor som lar sitt barn sulte ihjel i krybben. Av en eller annen grunn gliser jeg ved tanken. Jeg er en desertør. 
      (Like så verdiløs som en barnemorder.)[18]
      Jeg tenner en ny sigarett. 
      Det er mange år siden jeg har tenkt gjennom konsekvensene. Jeg burde kanskje gjøre det igjen. Hva burde jeg gjøre? Seattle, Praha og Stockholm var beundringsverdig. Men de er ikke soldater. Knapt geriljakrigere. Bare en blind mobb; ingen ledelse finns. Hvordan skulle ledelse finnes når fienden har splittet motstanderen fullstendig? Når du kommer på sporet av problemet kaller de det postmodernisme, newspeak, eller i verste fall newage eller sekterisme. Alle sannheter er utslettet og ethvert argument er intet mer enn ennå en måte å si;
      der er ord.
 Jeg er soldat, offiser: trenet til å lede, planlegge, eliminere, organisere. Spesialiteten min er for faen geriljakrig og strid mellom små enheter. Uten ledelse er jeg pliktig til å føre krigen videre på egen hånd. (Så hva ville konsekvensen av handling vært?)
 Ødelegge forsyningslinjer. Målrettede eliminasjoner,
                                       ïsraeli style. 
      Men aldri der de venter dem: Anleggsarbeidere på gasskraftverk, gruvearbeidere på kullkraftverk, ingeniører på atomkraftverk. Grådige næringslivsledere. Unnfallende akademikere som bryr seg mer om sin neste publiserte artikkel enn en døende verden. 
      Og reklamistene, 
      jævla yppersteprester, jævla Branding Whores, jævla luxushorer som bruker kunnskapene sine for å tjene et system de bare tror på mellom 9 og 5. 
      Kriger vinnes og tapes av logistikkoffiserer. Dragens hode er aksjeutbytter, ikke individer. Viktigere enn nådeløshet ovenfor fiendens soldater er det å erkjenne hvilke slag du kan vinne, hvilke slagmarker som vil lede deg til seier. 
      Og målet, 
      Dragens hode, 
      en enhet som strengt tatt kun eksisterer i sosiologisk forstand; har ironisk nok et nærmest ubegrenset potensial for materielle skader. Dette er et system basert på rasjonalitet. De beskytter pengene sine: og det synes ikke å falle dem inn at noen kunne ønske å bedrive målrettet, intelligent og eksplosiv industrisabotasje. 
      Men jeg følger Krigen og Krigerens Lov: 
      Zun Tsu, Clausewitz, Machiavelli, Kurtz og Bonapartes Lov.
Forsyningslinjer er legitime, sårbare mål - og de som arbeider der er ikke å anse som sivilister. 
      [Frihetskjemper!]
Logistikk vinner og taper kriger. Du kan ikke putte et samlebånd i et bankhvelv, og delene som behøves til reparasjonen kan ikke sendes med Securitastransport. Og selv en securitastransport er et simpelt mål. Hvor mange Israelske appelsiner må jeg forgifte før folk slutter kjøpe Israelsk frukt, 
      (hvor mange må dø)
      før kjedene slutter ta solfrukten inn? Jeg undrer på hvor mange b-post produksjons/sorteringsanlegg en må brenne til grunnen før b-post slutter betale seg? Før 
      trær skal slippe dø 
      for at jeg skal holde meg oppdatert på de siste tilbudene fra Rimi, Bokklubbene og Selectkatalogen?

Jeg tar en ny slurk pulverkaffe (Nestlé). Jeg tenner en ny sigarett. Jeg vet jeg ikke kommer til å gjøre det. Ikke i år.

 Ikke i år.

 Jeg røker sigaretten ned.
 Svelger 3 Imovane:
 Sove.   Litt.    Nå.

 

 

 [Slik er det. Slik må det ha vært.]

 

 


 

 

 

Som et hav omgav ensomheten deg,
og havet bar deg.
 Ve deg, vil du igjen stige i land?
 Ve deg, vil du igjen slepe på ditt legeme?”
Zarathustra svarte:

 ”Jeg elsker menneskene.”
    Fredrich W. Nietzsche – Zu Spracht Zarathustra (1901)

 

 

 

Absolute Porn
Nagel Fahrman&Ada Tuvasdottir - torsdag 8. mars 2001

Enhver handling, fra det minste smil til en forbipasserende på gaten til det å som et lands høyeste overhode skrive under en krigserklæring medfører en uoversiktlig og uforutsigbar rekke med konsekvenser. Vissheten om dette har lammet meg fra enhver handling, god eller ond.

«Noen burde lage en "Absolutt Porn Collection" en gang» sa Ada med normal, nesten dagligdags stemme. «Mmm» svarte Nagel, han hadde mer enn nok med å stryke henne forsiktig over den glattbarberte fitta, nyte hånden hennes som så sakte at det nesten var irriterende dro forhuden hans opp og ned og å se på den nydelige jenta som ble knullet av en eller annen halvfeit hårete slask med hockeysveis og bart på den 17" store digitale Phillips soveroms-tv'n. «Jeg mener... porno er så jævla cheezy og kult og pornomusikk... det er bare kult lissom. Mekka eï feit samling, putta inn noen skikkelig åttitallspornobilder [Vintage Porn] med høye stripa pannelugger, såkalt sexy undertøy, store firkanta silikonpupper og duder med svære pikker og null charisma. En garantert vorspiel- og nachspiel-hit. Chillout, lounging... en pornocollection kunne ta det hele opp på et nytt nivå. Vi lever tross alt i en dekadent tidsalder.»

De lange velformede fingrene hennes dro pikken hans raskere nå, dette engasjerte henne åpenbart. «Tenk deg, bare henge på et vorspiel lissom, laidback og drikkende på en god drink. En G&T kanskje - det ville vært akkurat passe harry - og høre på skikkelig porrmusik. Det hadde vært så jævlig drïtfett ass.»
 "Gud som jeg elsker deg, jenta mi" tenkte Nagel. Hun var alltid på jobb. Jenta hans. Kjæresten hans. Samboeren hans. Hun var nydelig, slank, blond, høy, vittig, kul, og mer intelligent enn... vel... noen han kjente. Klissete gladsaft gjør henne myk og glatt, og under peke- og langfinger kunne han føle klitten hennes, hard som en bitteliten pikk (ubehagelig metafor). Likevel ble hun ikke mer distrahert enn at hun kunne ligge her og tenke på filmusikken i porningsen de lå og så på i den smakfulle Ekebergsengen (med bøyd gavl i massivt gummitre med bøkefiner). De hadde liggi og sett på pornofilm i nesten en halvtime nå og han visste han ikke ville holde lenge når de begynte å knulle. "Sug meg Baby." Sa han. "Får du den opp etterpå da?" spurte hun usikkert. "Klart jeg gjør." Hun krøp ned i fotenden, satte seg over bena hans og sugde ham raskt og effektivt, som om hun var betalt for det, mens hun stadig gløttet opp på tv'n som stod på Askedal-kommoden. Med hendene bak hodet så han ned på henne, tenkte på hvor vakker hun var, hvor heldig han var som fikk pikken sin sugd av drømmedama mens han så på pornofilm. (Han så til stadighet andre menn se misunnelig og lengtende på henne, dama hans... de skulle bare visst!) Så kom han; ballene trakk seg opp, pikken hans svulmet i noen sekunder og det var som det hvite randt heller enn rykket ut av ham. Ada svalg alt uten å la en dråpe gå til spille. Ikke-no' gris. Ikke-no' stress. Bare digg.

Han gikk på badet, fylte en bolle med vann så varmt at han nesten ikke klarte stikke fingeren i det. Han studerte seg, et øyeblikk selvbevisst, i helfigurspeilet. Han visste han hadde en kropp som var "inn" nå. 185cm høy, nesten anorektisk tynn med slanke veltrimmede muskler og antydning til sixpack. Pikken hans, omringet av kortklipt krusete svart og mykt hår, var stor. Det var lenge siden han hadde målt den, men den var langt over gjennomsnittet uten å være så stor at den noen gang hadde skremt noen. «Mye», han gliser. Men han irriterer seg over den hårløse gutteaktige kroppen og det nesten skjeggløse ansiktet. (Ada synes han er vakker).

Inne på soverommet lå Ada og fingret seg sløvt mens hun så ei godt brukt pornodame bli knulla av en neger med gigantisk pikk. Han så de sultne øynene hennes og et øyeblikk følte han seg liten. Han satte plastbollen på den herdete glassplaten til Ekebergnattbordet, dyppet en klut i det glovarme vannet og begynte å vaske den glinsende sprekken hennes. Han tok seg god tid, og ettersom han vasket Adas skjød ble det stadig vanskeligere for henne å følge med på skjermen. Da hun var helt ren begynte han å slikke den glatte fitta med lange drag fra rumpehull og opp til den lille hårstripa hun hadde latt være igjen over den nesten alltid blodfyllte klitten. Han nappet forsiktig i fitteleppene med tennene, sugde dem/strakk dem ut, stakk tunga så langt inn i henne at det gjorde vondt i den lille strengen under tunga, pulte henne med tunga, både fremme og bak, før han begynte å konsentrere seg for alvor om klitten hennes. Han trakk den lille klitorishetta opp med høyrehånden&slikket henne lett og raskt over den nakne lyserøde klitten mens han gned venstre pekefinger over g-punktet hennes. Nagel kunne kjenne hvordan underlivet hennes bevegde seg i små ufrivillige motjokk, hvordan de vinterbleke gutteaktige rumpeballene hennes (ubehagelig metafor) strammet seg i små søte rykk og han slikket henne mer og mer intenst til hun plutselig skjøv ham vekk. "Jeg vil ikke komme ennå" sa hun. Nagel hadde halvfeit nå, han visste at alt han behøvde gjøre for å få skikkelig stå var å legge seg mellom beina hennes og la pikken kjenne den varme duften av ada-fitte.
 Kjølig å røre ved, selv om han kunne kjenne varme dampe fra sprekken: vann, spytt og gladsaft glinset seigt av rumpeballer og lår, men/& til tross for fukten var hun vanskelig å trenge inn i. Han presset seg inn, lirket litt frem og tilbake til han hadde et knullespor; presset seg så helt inn i den feberhete kroppen hennes og et øyeblikk er det som verden slukker.
 Over skjermen rullet filmens siste scene; en fyr ligger&sover, kjæresten hans kommer inn med en annen jente "I brougth this for you. Do you like?". Og så har de en av pornofilmhistoriens råeste ▲’er.

Nagel knullet Ada sakte mens hun fascinert lå og så på skjermen. Som om han ikke var der. Da filmen var over og rulletexten rullet over skjermen lukket hun øynene og var med ham igjen. Med drømmende stemme hvisker hun til ham: «Jeg tenner så sinnsykt på trekant, på tanken om at du knuller en annen jente, på å slikke en glattbarbert fitte...» Nagel smilte inni seg, trekant hadde vært jævlig pfett - hun hadde pratet mer og mer om det i det siste. «Fortell meg hvordan du sjekker opp ei eller annen dum bimbodame... hvordan du lurer henne» hvisket hun inn i øret hans. Han likte ikke å finne på historier mens han knullet, det gjorde ham ikke spes. kåt og sportsknulling gled sjeldent over i elsking med Ada. Men hvorfor ikke? Knulling var vel uansett det de hadde lagt opp til ved å sette på pornofilm.

«Hmm.. ok: Jeg har vært på en av disse attisplassene rundt Carl Johan, flæsja gullkortet og drikki henne full på min regning&invitert henne hjem på nachspiel. Hun er ikke helt klar, hun er ung og uerfaren og selv om hun vet at sjansen er stor for at noe skal skje så er hun ikke dreven. Hun har fortalt meg at hun ikke driver med one-night stands, aldri har gjort det. Jeg åpner en dyr flaske vin, imponerer henne med min kunnskap og vinflaskens eksklusivitet... setter henne i gjeld. Forteller henne at jeg heller ikke driver med one-night stands. At... de kjeder meg. At alt jeg egentlig er ute etter er en kjæreste. Noen jeg kan skjemme litt bort: Hva er vitsen med å tjene store penger uten å ha noen å bruke dem på? Sier jeg til henne, og det var ikke noe spørsmål. Og i øynene hennes kan jeg se at hun er ei lita hore.» «Deilig, åssen ser hun ut?» «Billigblondt slett hår, brunkrem; nei, jeg kan se at hun har brukt selvbruningskrem, oversminka, pene sko som er alt for voksne for henne, lyseblått tettsittende skjørt, ikke'no strømper, vestkantbluse med en liten mørkeblå genser knytt rundt halsen... Ser du henne?» «Jah.. skikkelig bimbofitte, formann i operasjon Dagsverk i tredjegym.» «Jeg sier jeg må på do, ber henne sette på noe musikk, når jeg kommer tilbake har hun satt på no' søppeltrance. Jeg sier noe om at jeg lurer på hvor det blir av de andre; men vet hun aner hun blir den eneste gjesten i Casa Nagel i natt.
 «Let the games begin» tenker jeg. Jeg skriver en textmelding hvor jeg spør hva som skjer, hvor folk er, setter meg ved siden av henne. Det skader ikke min sak at mobiltelefonen min er pfeit og at leiligheten er strøken – jeg vet hun er typen som lar seg imponere av spenn. Vi drikker vin, jeg tåler mer, så jeg skåler mye mens vi prater, mest om henne. Jeg ser henne dypt inn i øynene...» «Vil hun ha deg?» «Hun er usikker... Hun spør hvor toalettet er, jeg forteller henne. Mens hun er på do setter jeg på en seigere, mer funky/mer sexy skive. Fun Loving Criminals er perfect.»

Nagel begynner bli kortpustet nå, han knuller sin Ada seigt og hardt. Lar pikkhodet gli under livmortappen langt inne i henne, drømmer om å sprute sponken inn i henne, drømmer om liv. «Hva skjer videre..? fortell mer du deilige mann, jeg blir så jævlig kåt av å tenke på deg med en annen jente!» Han stopper opp, drar pikken nesten helt ut og lar den sakte sakte gli inn. Millimeter for millimeter og han kan kjenne hver eneste folde i kjønnet hennes, hver eneste celle: Nagel lukker øynene og forestiller seg at de smelter sammen og er én. «Fortell mer superhelt...» Stønner hun. «Fortell hvordan du bruker den lille bortskjemte bimbohora.» Og Nagel forteller, han liker å høre henne tigge. Konsentrerer seg om historien så han kan holde seg litt til mens den solariumsbrune slanke kroppen vrir seg under ham i nytelse.

«Hun kommer tilbake, har freshet opp sminken sin, og jeg vet jeg er halvveis i mål. Hun sier med skuffet lys og barnslig stemme "hvor ble det av DJ Tiesto? Jeg simpelten eeeelsker ham."

Jeg later som om det ikke skjedde.

Ser på telefonen. Bestemmer meg for å teste henne. Sier med nøytral stemme "De Andre er på et annet nachspiel, eX i godteribolle og striper til bortenfor regnbuen. De vil vi skal komme." Som jeg hadde regnet med er hun for uskyldig for sånt, den typen som mener seg å være openminded og erfaren fordi de tok tre trekk fra en joint en gang[19] . Hun sier det er dritt. Spør sint om jeg er en sånn type. Jeg sier jeg hater den dritten. Sier det er for svake loosers som ikke vil ha noe ut av livet sitt: Ingen har noen gang funnet verken gull, nisser eller feer bortenfor regnbuen. Jeg søker gleden andre steder. I jobb. I et pfett liv hvor jeg har råd til å kjøpe hva jeg vil når jeg vil og reise hvor jeg vil og en dag få en pen familie og en kone jeg kan elske. Dop er ikke frihet, det er et fengsel sier jeg. Hun faller rått for det. Begynner å prate om foreldrene sine, om hvor lykkelige de er sammen. Så forteller hun om hvordan hun har spart seg for den rette og alt jeg kan tenke er the plot thickens; En Jomfru har uforvarende spasert inn i løvens hule. Jeg kjenner lysten skyte ut av øynene mine, jeg kjenner buksa bule, tenker <han ser Ada i øynene> "åååååååhhhh.... du skal... SÅH! Pules."» Ada hikster.
 «Vi er i et øyeblikk. Jeg kan ikke forlate henne, ikke mentalt en gang. Men for sikkerhets skyld minner jeg Selv om reglene:
 -> Legg toneleie til hennes. Bruk ord hun bruker. Bruk samme   kroppsspråk som henne (bare åpnere). Avslutt setninger om du kan  og vær 'overrasket' når hun lissom tenker det samme som deg.
Vi prater nært, tett, intimt og lenge. Forsiktig begynner jeg å berøre henne varsomt. Studerer smykket hennes, en gullmedaljong med en turkis sten. Stenen har noe udefinert hvitt i seg som glir vekk når en forsøker feste blikket på det. Som tapt uskyld.
 Berører, som det var tilfeldig, halsen og den øverste delen av brystet hennes. Stryker håret ut av øynene hennes. Pusker henne i nakken. Hun må bli trygg på meg. La henne skjønne at jeg er mostly harmless. At jeg er i kontroll. At jeg ikke ville skadet en flue (medmindre den truet noen jeg var glad i selvfølgelig). Og sakte men sikkert blir hun min. Til slutt ligger hun med hodet i fanget mitt mens jeg stryker henne over ansiktet, de nesten bortplukkede øyenbrynene, neseryggen, leppene, nedover, halsen, brystene, maven. Hun er avslappet og full; av tillit og alkohol.

Så, når hun er akkurat passe trøtt; så trøtt at en seng høres fristende ut og en taxitur slitsom ut, men så våken at hun ikke blir utilpass og bare vil sove. Da foreslår jeg at vi skal gå å legge oss. Piken samtykker. Hun er kåt og nysgjerrig og trygg på at jeg vil respektere grensene hennes. 

Jeg skrur av stereoanlegget og hånd i hånd går vi inn på soverommet. Jeg starter cd-spilleren på vekkerklokka – Absolute Porn 7 - <Ada ler så hun hikster; den rytmiske sammentrekningen rundt roten av stammen hans tar pusten fra ham> ... Og jeg snur meg mot henne: Denne lille piken spør meg om jeg ikke kan skru av lyset. Jeg gliser, kjenner hjertet mitt pumpe hardt i det jeg gjør som hun ber meg. Jeg kler hurtig av meg alt utenom den thigthe boxeren, dukker raskt under teppet så hun ikke skal se hvor hard jeg er (sort mikrofiber fremhever mer enn det skjuler). Hun begynner kneppe opp skjorta. Blygt og sakte. Maven hennes er flat, ingen navlering, brystene så perfekte små at hun neppe kommer til å verdsette dem før de er borte. Med den hvite skjorten oppkneppet drar hun ned glidelåsen på siden av skjørtet og lar det falle til gulvet. Hun har en hvit bomullstruse med Snoopy på, av den typen de selger på H&M. Hun lar skjorten falle til gulvet og setter seg ned på sengekanten ved siden av meg. Hun tenker et øyeblikk på om hun skal ta av seg den hvite plaine bh'en sin eller ikke, men bestemmer seg for å sove med både bh og truse på.» «For ei kjip berte!» «Det er derfor hun snart skal straffepules kjære»:
 Hun legger seg tett inntil meg og jeg kjenner hjertet mitt hoppe og hele kroppen min skriker etter oxygen og jeg ønsker å hive etter pusten;
 men jeg er selvkonroll.
 Håret hennes lukter blomster&honning, pusten hennes varm og fuktig mot halsen min. Jeg vet hun vil kline, kjenner det på hele henne. Jeg lener meg mot henne, ligger på siden, lar den stive pikken min, ennå relativt godt holdt på plass/nede av trusa, komme borti låret hennes som et hint, en antydning. Jeg ligger på den høyre siden, med høyre hånd under henne. Hun er febervarm. Jeg lar den venstre hånden stryke henne over nakke og rygg, kjenner den tørre varme huden hennes nuppe seg, kjenner den skrike etter mer. Jeg puster henne i håret og nakken, forsiktig, varmt, stryker nesen min over hennes, stryker hånden over maven hennes, kjenner underlivet hennes bevege seg ufrivillig i det fingrene mine raskt og fjærlett stryker langs trusekanten hennes. Hun åpner øynene mens jeg puster henne lett på leppene, hun skjeler for å se munnen min (... som hun er søt!) Blå øyne som blir grå i halvmørket. Hun er forvirret, ønsker å bli kysset, ønsker å bli forført. Jeg lar ansiktet mitt gli ned mot øret hennes, hvisker henne varsomt i øret at hun ’[du!] er nydelig og vakker som en gudinne, som Aphrodite selv: ... du min kjæreste’ så tett at leppene mine overstrømmer øret hennes med ørsmå alvekyss. <Ada grøsser.>

Jeg lar leppene gli over ansiktet hennes mot de fyldige glossede leppene, hun fniser barnlig og genert, mens hånden min forsiktig stryker over en rumpe som ennå ikke har sett sin første cellulitt. Det er som elektrisitet i det leppene våre får kontakt et lite sekund. Hun ønsker å bli kysset nå; av hele sitt sinn, av hele sin sjel, av hele sin kropp. Og jeg kysser henne. Jeg bruker det trikset bare jeg kan; jeg forestiller meg at hele min eksistens avhenger av dette ene kysset, at det er første og siste gang i hele mitt liv jeg skal få kysse noen, noen som helst, at herifra og ut er det bare ensomhet og at dette kysset er det jeg skal bære med meg inn i bitterheten. Med myke lepper kysser jeg henne så ømt og forsiktig jeg kan. Smaker på henne, kjenner på henne, styrer henne. Kjenner den søte tungen hennes smake forsiktig på min. Hun smaker som bringebær og kysset dypner i intensitet og så.. rett før kysset finner sin naturlige avslutning avbryter jeg det, og hun ligger utilfredsstilt. Som mor etter fredagskosen. Undrende på hva mer jeg kan. Og jeg viser henne. Jeg begynner å kysse ansiktet og halsen hennes mens jeg lar en hånd stryke over kroppen hennes. Uten å gjøre noe nummer av det, nærmest sånn rent i forbifarten, stryker jeg hånden over trusen, over venusberg og vulva, og videre. Over lår, knær. Tilbake. Jeg kan kjenne Snoopytrusen dampe av varm fuktighet.»

Nagel knuller Ada pinende-sakte: binder henne ved tilfredstillelsens rand, slik han kun kan binde henne som han har elsket tusen ganger. Nærmer hun seg ekstase             kjenner han det og    stopper. Glir opphisselsen hennes ned øker han tempo og intensitet. Orgasmen hennes bygger seg lag på lag, trinn på trinn, nivå på nivå; over, i, gjennom hele kroppen ut i fingre og tær og hun greier ikke lengre tigge ham om mer. Og han nyter det, nyter det fordi det får ham til å føle seg som en Mann - fordi hun er jenta hans;
 «Jeg begynner å kysse henne så det skal bli vanskeligere for henne å protestere, vrir henne mot meg med høyrehånden som ligger under henne og med et enkelt grep åpner jeg bh-hempene. Jeg flytter på meg så høyrehånden frigjøres, setter meg halvveis opp i sengen og tar forsiktig av henne bh'en. Brystene hennes strutter men brystvortene er knapt blodfylte. Vakre og ungpikeaktige, og ikke helt ferdige ennå. Bløte og faste på en gang. Selve brystvortene er hudfarvede med et svakt rosaskjær. Jeg kysser dem. Lar tunga rulle over den høyre brystvorten hennes, tegner alfabetet med tungespissen, The George Coztansa Method, og hun sukker som om nytelsens forgjengelighet smerter henne. <Ada fniser fra langt borte>. Godt, følsomme bryster gjør alt enklere tenker jeg. <Ada ler, latteren hennes sprudler som hikstende feminine kjempebobler>. Jeg stryker henne over fløyelsmyke lår og legger, kjenner hun har så liten og dunete hårvekst på bena at hun verken trenger, eller har, barbert dem. Jeg er mer bestemt og besluttsom i berøringene mine nå, men fortsatt unngår jeg å ta på fitta hennes. Jeg bare stryker henne langs trusekantene og underlivet hennes beveger seg, frivillig eller ufrivillig, som for å få meg til å fingre henne. Men jeg faller ikke for fristelsen Jeg suger raskt inn luft rett over den stive våte brystvorten, vet hun får et deilig kuldesjokk. Kysser meg over bryst, et smalt og utstikkende kraveben, en slank hals, kysser henne lett på munnen og kysser meg ned til det venstre brystet. Jeg gir det samme behandling, tar henne ennå nærmere toppen. Så legger jeg meg over henne. Vi kliner rått, jeg har en hånd på rumpa hennes, under trusa, mens jeg tørrpuler henne med den beinharde pikken min som ligger perfekt og hard nedover i boxeren. Hun er med. Hun er trygg. Dette; en hard pikk pressende mot kjønn og klitoris, 1mm trusestoff i mellom: Er nok. Hun tror jeg bare er interessert i å tilfredsstille henne, rote med henne. Hun håper kanskje, på ett eller annet nivå, at jeg skal ta meg til rette, men hun er glad hun ikke behøver å ta avgjørelsen. Jeg lar langfingeren finne hullet hennes fra baksiden, streifer fitta hennes som er klissvåt og tynt behåret som resten av hennes keltiske selv. Så avslutter jeg kysset. Hun er kvinne og hele hun er en erogen sone nå. Jeg kysser meg nedover, kysser de struttende brystene hennes, kysser den flate utrenede maven, lar tungen gli inn i navlen og simulerer at jeg slikker fitta hennes.

<Whiteout> Hun stønner.
 Jeg kan høre hun ikke trodde hun var en stønner.
 Jeg kysser meg nedover. Kysser gropene ved hoftebena, kysser trusekanten, kysser trusa. Og så; fordi jeg vet alle jenter er selvbevisste på dette punktet, og ihvertfall dumme usikre vestkantfitter som denne; trykker jeg nesen hardt mot fitta hennes, sniffer henne livsbejaende inn og lar tunga sleike over den hvite bomullssnoopytrusa hennes. Sier "Du lukter deilig, nesten som villhonning. Som eksklusiv humlehonning". Hun smiler et gledesglis, letter hodet som i en sit-up og ser på meg med lykkelige øyne; hun vet hun er spesiell, det har pappa fortalt henne.
 Jeg kysser henne nedover lårene. Knærne, løfter bena og kysser de følsomme knehulene (hun er myk), kysser leggene, kysser bena hennes. Lar henne skjønne jeg forguder henne ved å suge tærne hennes, slikke den aldri berørte svømmehuden mellom tærne og musklene på innsiden av lårene hennes skjelver. Jeg kysser meg oppover igjen. Kysser trusa hennes, ser opp på henne, spør om jeg kan få smake på henne, lar henne tro avgjørelsen er hennes. Hun nikker svakt. Uvitende om at det er siste gang jeg spør. Jeg begynner å trekke trusa av henne og hun løfter knøvlete på rumpa for å hjelpe meg. Jeg snuser på fitta hennes, kysser kjønnsleppene som er sparsomt og dunete behåret med rødblonde, nesten slette hår. Som alle jomfruer er lukten hennes karakterløs. Jeg kysser rundt klitoris, men ikke på, og hun vrir seg hjelpesløst. Jeg kysser blygleppene. Lar tunga gli over åpningen, forteller henne hvor deilig fitte hun har, hvor pen den er, hvor godt den smaker. Sleiker henne i lange drag. Så sprer jeg henne ut, åpner den lille blomsten som er klitten hennes, hard og som et stort knappenålshode. Berører den lett med tunga. Uten å bevege tunga på noen måte, lar henne bare føle varmen og fuktigheten og pulsen og livet og følsomheten i tungespissen. Varm rolig pust gjør opplevelsen intens og nær/begynner sakte sakte slikke henne. Snart; en svak rystning eller kanskje grøssning sildrer gjennom henne, som hun er i ferd med å komme, jeg stopper, hun slipper et sårt lengtende sukk. Jeg kysser fittehåra, navlen, brystene, mens jeg lirker av meg trusa. Jeg er så stiv at det kjennes ut som om jeg skal eksplodere.

"Vet hun i det hele tatt at trusa er av?" Ada klynger seg til ham. "Hun kan ane den lengtende varmen - hun kjenner fitta åpne seg, klargjøre seg for inntrengning, hige etter inntregning. Men forstår ikke hva det betyr, hva det er kroppen hennes skriker lengtende etter like under huden. Våger ikke risikere det deiligste hun har opplevd ved å tenke.")

<Whiteout>

Munnene våre finner hverandre, jeg lar pikken min gli opp og ned mellom blygleppene hennes, presser meg oppover så den glir over klitten også. Men vi tørrpuler fortsatt, kun det. Jeg legger en hånd under rumpa hennes. Legger hendene hennes over hodet hennes og hun gjør nær desperate motjukk. Så tar jeg en hånd ned til kjønnet mitt, styrer pikkhodet mot åpningen men presser bare akkurat så hardt at den sitter der den skal, ikke så hardt at hun kjenner noen smerte. Hun ser på meg, sier "... jeg vet ikke". Jeg smiler til henne, kysser henne beroligende, holder rumpa i et jerngrep og lar pikken gli inn til jomfruhinna. Pupillene hennes utvider seg, de blir som sorte hull, det gjør vondt og hun spenner seg. Stønner. En enslig overdimensjonert tåre glir rykkvis som stearin nedover øyekroken hennes. Jeg hvisker henne i øret. "Nå skjer det jenta mi", og hun slapper av. Hengir seg til maktesløsheten. Rykker til med mer kraft enn man skulle tro den lille kroppen hadde i seg i det jeg lar pikken gli en halv centimeter ut og stanger den inn av all kraft. Rett inn. Ikke no' fuzz. Det ville gjort vondt for ei jente som levde av å knulle velutstyrte pornostjerner. Hun slipper et lite smertehyl. Og jeg blir liggende helt stille inni henne. Ikke så mye for å være 'følsom', som for å holde meg. Jeg kunne kommet etter to støt nå."

Ada hulker, rister, skjelver, flyter vektløst i orgasmens randsone. Hun kaster hodet frem og tilbake som om hun er redd for å bli gal. Nagel hvisker hést "Ri med det baby, ri med det! Ikke vær redd. Blir du fanget her er du fanget i himmelen!" Ada blir roligere. Et halvkvalt "mer..." presser lydløst mellom leppene hennes; i øynene vises bare hviten, det glinser fra pannen. Og Nagel gir henne mer. Han elsker hvert sekund. Beruset, høy som himmelen, som det innerste laget i ordet 'egotripp'; elsker han hvert eneste sekund. Hun er som en naturkraft og han, elskeren, mestrer henne med kjærtegn.

[Dragens Hode][20]

"Jeg stryker henne over håret, kysser henne ømt, holder rundt henne. Det renner noen tårer til fra øynene hennes, men det er smerten og sjokket. Ikke det at jeg praktisk talt har voldtatt henne. Det skjønner hun ikke og det kommer hun antagelig aldri til å forstå. Sakte, nølende, snart ivrigere, ivrig svarer hun kyssene mine og jeg begynner bevege meg sakte, sakte inni henne. Akkurat som jeg gjør med deg nå. Sakte. Og snart er hun på topp igjen. Hun knulles etter alle kunstens regler, fitta hennes er så jævla thigth fra før av og bekkenet/fittemusklene hennes så veltrent at det nesten gjør vondt for meg. I det hun kommer ut-ånder hun et høylydt/lengtende/undertrykt sukk, som hun ikke har våget tro jeg kunne ta henne hele veien hjem: I-dét klarer jeg ikke holde meg no-more. Hjemme; jeg hopper av og sponker utover maven og brystene hennes. Den første spruten når helt til den dype halsgropen og det utstikkende kravebenet.

Jeg setter meg på kne. Studerer den brukte lille horekroppen. Blod på lakenet, på innsiden av rumpeballene, på maven. Det er sexy. Rødt blod/hvit sæd flyter på maven hennes. Blander seg. Jeg gliser. Legger meg inntil henne og sovner. "Blir det rosa?" Spør Ada. "Det blir aldri rosa jenta mi." Svarer Nagel.

Og så kommer de sammen. Og siden det er i begynnelsen av syklusen hennes presser han seg helt inn i den skjelvende fitta, kjenner livmoren hennes åpne seg for pikken hans og spruter varm, hvit sæd inn, inn, langt inn i henne mens hun flyter vekk i stormende stillhet.

 

 

[Slik er det. Slik må det ha vært.]

 

 

 

 

 

tresomhet
Nagel, Ada&Sol – Lørdag 24. mars 2001 (sommertid)

”Selv den mest overfladiske virkelighet eller isolerte hendelse er et ugjennomtrengelig ugjennomlysbart og uhåndterlig motifcomplex av underliggende årsakssammenhenger basert på vilje, begjær, egoisme, altruisme, kalkulerende intelligens, intuisjon og alt det der er fortrengt eller glemt. Selv ikke det handlende subjekt kan i sannhet begrunne sine handlinger eller deres motif.”

Ada Tuvasdottir heter hun. Hun er født i Reykjavik. Island. Den 29. mai blir hun 26 år gammel. Hun eier en leilighet i en bygård i sentrum øst sammen med typen sin. Han heter Nagel Fahrman. Onsdag den 12. desember fyller han 24 år.

Klokken er litt over syv. Nagel spiller playstation. (Han spiller Final Fantasy IX. Hva slags glede han finner i denne barnslige, romantiske og på alle måter blodløse europifiserte kommersialiserte lissom-mangaen forstår hun ikke). [Whatever makes you happy baby]. Ada sitter tilbakelent i Storvik-kurvstolen og sminker seg.

(Hva det er med Nagel og IKEA forstår hun heller ikke. Eller kanskje hun velger å ikke forstå det. Det er hans penger, og smaken hans er god på tross av den noe emne følelsen det gir å ha greier fra IKEA der en bor. Så; whatever makes you happy baby.)

De skal på fest. Ada gleder seg. De drikker Zubrowka, en polsk vodka som strekker definisjonen av vodka ganske langt. Men selv om den ligger nærmere aquavita eller urtebrennevin enn vodka må hun medgi at den er god. Hun ville foretrukket å starte med hvitvin eller øl. Men Nagel sverger til "Liquer before beer, you're in the clear. Beer before liquer, never sicker." (Hun blir ikke fyllesyk. Aldri.)

Ada gir beskjed om at det er omtrent en halv time til hun er ferdig. Nagel spiller litt til, finner en savespot og skrur av playstation og tv. Han setter på den infernalske Jokkesamleren. (Spenn?) Ikke det. Låtene er greie nok som drikkelåter. Men rølpetextene... Hun vet han har en fortid i Tromsø med tung drikking og kanskje tilogmed litt fylleangst og hasjindusert paranoia. Men rølpetextene kler ham ikke. Han er verken mann nok eller dyp nok.

Egentlig har hun aldri skjønt greia med menn. Ikke det, de kan være morsomme og interessante på tross av at de er enkle og dumme. (Hun hørte en vits en gang: "I never contradict my wife. I just wait till she does it on her own accord." Ustyrtelig.) Der kvinner er Venus de Milo (David er homo) er menn, enten de er hugd i bas granitt eller edel marmor, uferdige forarbeider som kun kan innfri sine løfter om skjønnhet og dyp verdighet i betrakterens øye. Bærere av dypsinn som er melankolsk og innestengt, og en eller annen sorg de deler seg imellom uten noen gang å snakke om den. Kropper som er hårete og hårde med rette linjer i stedet for kurver. Kropper som er fulle av vold og barnslig glede over fysisk utfoldelse. Sånne som de kompisene han omgir seg med og denne broren hans som har kommet inn i livene deres fra intetheten. De er kule fålk, men hun kunne aldri tent på dem. Hun kunne ikke underkastet seg deres uferdige viljer og maskinlignende kropper. De kan aldri forstå hvordan det er å bli trengt inn i. Å underkaste seg på den måten. Det krever mer styrke enn de kan fatte finnes.

Hun tømmer vodkaen ned. Nagel er i dusjen. Hun tar Jokkeskiva ut av spilleren. Timothy's Monster. Sosialdemokratisk Vrede. I kjøleskapet hjemme er det øl/Ada tar en Päroncider. Hvor var det hun leste at alle pattedyr ruser seg? Håper det var en siterbar kilde. Det kunne vært utgangspunktet for et funny essay eller noe.

Whatever Makes You Happy Baby, eller
Lykkelige Pattedyr Ruser Seg Ikke

text: Ada Tuvasdottir
Rus -> flukt fra depresjon/uønsket virkelighet. Dess større lykkeunderskudd[21] dess større innsats for å bedre vilkår. Økt innsats gir økt statistisk suksess. Et (ulykkelig) menneske med karriere/suksess blir generelt funnet mer attraktivt enn lykkelige sosialklienter. Som konsekvens følger økt mulighet for reproduksjon blant naturlig ulykkelige/misfornøyde individer grunnet deres økede innsats for&bedre sine vilkår. Som en følge, ved anvendelse av teorien om Natural Selection blir vi ikke bare sterkere, raskere, smartere, mer motstandsdyktige, etc.; men selvfølgelig også bærende på en stadig sterkere disposisjon for depresjon (eller melankoli om du vil) som de lavere utviklede raser kun kan sikle etter.

<- Så om du liker å ta en drink etter jobb, et par flux i helgene og røyker deg av bena på hver eneste Roskildefestival du har vært på siden du var fjorten (dvs. hvert år). Dont worry 'bout a thing babe: din naturlige tendens til å søke ut i rusen ved en hver anledning er et bevis på din genetiske overlegenhet.

Nagel kommer ut fra badet i sort. Det ravnsorte håret står rett opp i tykke pigger. Ansiktet hans er nybarbert og gløder. (Han har brukt av ansiktsmaskene hennes igjen.) På seg har han en kraveløs indonesiskinspirert sort dress (naken under), i gangen trekker han på seg et par hvite conversesneakers og så kommer han inn i stua. Snurrer seg rundt, scenevant/elegant. Hun kan kjenne den androgyne duften av Calvin Klein's One spre seg i rommet. Han hever et nyplukket øyenbryn, han har grønne kontaktlinser, og smiler det tannlegebleika smilet sitt. Hun nikker anerkjennende, han trenger vel dét. "Det ser bra ut, men det vet du."

Det sitrer i fitta. Hun er definitivt ikke lesbisk selv om hun tenker på hårløse små søte&våte jentefitter hele dagen. Hun er jævlig glad i Nagel, av og til er hun forelska i ham, og hun blir definitivt tent av ham.

Ada ser ingen grunn til å forfølge tankerekken. Den er behørig forfulgt ved flere tidligere anledninger og ender alltid opp i en uforløsende runddans av homosexualitet, bifili, heterosexualitet, det feminine, det maskuline og det androgyne. Hun kan ikke kalle seg noe, kanskje bifil - eller ihvertfall bisexuell - om denslags selvpålagte strukturer/overgeneraliseringer gjør verden litt mindre forvirrende. (De gjør det for Ada). Men hun tenner ikke så mye på det ene kjønnet eller det andre kjønnet eller begge kjønn som hun tenner på mennesker og visse personlighetstrekk.

Det hun vet er at de, Ada&Nagel, må sjekke opp en jente sammen. Er det to ting hun tenner på så er det tanken på å forføre og ha sex med en jente og tanken på å se Nagel knulle en jente. En trekant må jo på alle måter tilfredsstille fantasiene som de siste årene har kommet til henne som oksehunger. (Er dette de siste sprellene til den unge ville Ada, eller er det de første glimtene av den voksne slik-er-jeg-visst Ada?) Der hun paradoksalt nok blir kåt av å tenke på Nagel som knuller en eller annen jente (hvem-som-fåkkin-helst), blir hun brennende sjalu av å se Nagel prate intimt og vise kjærlighet eller ømhet ovenfor andre enn henne. Mann eller kvinne, blodslekt eller fremmed; i Adas Svartsjuke bærer de alle det samme ansikt.

Nagel skjenker i to nye drinker til dem. Spør om hun er klar. Ada er klar. Det er ennå tidlig. De har ikke spist siden den tidlige lørdagsbrunchen på kaffestedet der platebutikken Helvete en gang lå. Det har rukket å bli tradisjon: Brunch; Morgenbladet, Magasinet, Aftenposten og Klassekampen; kaffe i alle former til hendene skjelver, kaldsvetten renner og tykktarmen tigger om nåde. Så de bestemmer seg for å gå ned på café con bar. Før de går ut døra speiler de seg sammen. (Ada undrer et øyeblikk på om alle par speiler seg sammen før de går ut, eller om det er en Ada&Nagel-Greie.) Hun har på seg en japansk-skoleuniform-inspirert drakt med kort slips, hvit skjorte og høye hvite blonderte knestrømper. De ser bra ut sammen og det creolskinspirerte lette måltidet smaker som forventet. Helt ok. Flatt, glatt og uinspirert akkurat som stedets klientell. En flaske intetsigende hvit chilensk senere tar de taxi til Majorstuen.

                           Loftsleiligheten er stor. Antageligvis må den være nærmere 170m² og stua er nesten like stor som leiligheten deres. Ei blond snelle går faktisk rundt på rulleskøyter. Ikke blades. Rulleskøyter med rosa hjul. 70talls knallrød tettsittende minishorts, en original TreKronor-adidas t-skjorte. Rollergirl. Hun greier ikke bestemme seg for om det er koolt eller harry. I et hjørne står det en fyr og dj'er på turntables. Det går i drum&base og elektronika og fyren har åpenbart peiling nok til minimum&feijke det.

På kjøkkenet ser Ada Sol. Ada vet ikke Sol (Solveig) heter Sol (Solveig) ennå, men snart vet hun det. En gjeng mennesker står forventningsfullt og ser på at en fyr fyller 3'musketeerssjokolader som er delt på langs med marihuana. Sol står og prater med en fyr som ser ganske homsete ut. Blå skjorte, kraftige mørke og rektangulære briller, albinohvitt hår og tynne rødlige koteletter. Sol har på seg en sortlilla vid kjole i tynt stoff som viser formene hennes hver gang hun beveger seg og en sort høyhalset genser som er klipt av ved kragebena så bare hals, skuldre og armer er dekt til. Armhulene er nakne og når Sol strekker seg etter et høystettet hvitvinsglass og Ada ser den glatte foldete huden under armene glinse svakt av fukt kjenner hun at hun blir mo i knærne. Sol ser henne, ser henne i øynene og smiler. Vibbene er så sterke at Ada må samle seg et øyeblikk før hun går bort og hilser på Sol og får vite at Sol heter Sol men egentlig Solveig men alle kaller henne Sol og det har de alltid gjort. De prater om det pågående marihuanasjokoladeprosjektet og kjemien er så sterk at Ada vet at om verden hadde vært enkel og grei; om hun ikke hadde hatt type. Om ikke noen jenter hadde gått rundt og fortrengt sine bisexuelle sider... så hadde denne strøkne schnuppa vært hennes med sikkerhet.

I stedet må hun spille spillet. Men det gjør ikke noe. Ada Tuvasdottir elsker spillet.

De sitter tett i tett som småskolepiker på kjøkkenbenken og spiser sjokolade. Nagel kommer inn i rommet, går mot henne. Ikke nå! tenker hun. Og som om han skjønner hva som er på gang går han bort og prater kameratslig med Musketeren. Så går han, Nagel, og Ada kjenner at hun svetter og hun kjenner lukten av Sol og Ada kjenner Sols kne mot sitt eget og hun kjenner pusten hennes i ansiktet når de prater og Ada ser inn i Sols hvitgrå intense øyne og de tar på hverandre; uskyldig som venninder men begge vet at det er mer og Ada kjenner at hun er så våt og klar at hun kunne kommet bare av et kyss.

Så går de på do sammen. Venninder gjør sånt. Ada går først og Ada kan se Sols øyne se på fitta si, se på den lille streken med hår og de hovne svulne skamleppene (jævla nordmenn, som hun hater det ordet). Så trekker Sol opp kjolen og setter seg på klosettet. De prater om hvor jævlig fulle og steine de er og på Adas netthinne lingrer Solveigs truseløse hårløse fitte som om flekker av blitz eller skarpt sollys i hvit glitrende sne. Så tørker Sol seg, vasker hendene og kommer mot Ada som står lett tilbakelent mot toalettdøren.

Og med ett. Står de bare ett halvt skritt fra hverandre. For nært. Ada må gå et halvt skritt frem for i det hele tatt å åpne toalettdøren. Sol smiler til henne, sier "fy faen så jævlig kåt jeg ble av det gresset". Ada mister pusten og tusen svar raser gjennom hodet hennes på denne kommentaren som ble sagt på en sånn måte at den&det kunne betydd hva som helst. Hva som helst. Kunne den ha betydd. Totusen svar. Og Ada greier ikke uttale ett eneste av dem. "And silence covered the land..." sier Sol. Og Ada går det halve skrittet.

Og Ada kysser Sol.

Og å kysse en jente er akkurat som hun har fantasert om. Det er mykt og følsomt. Og mykt. Og sexy. Og... mykt. Og det smaker søtt og tørt på en gang og det er varmt og det føles som om hun forsvinner inn i... forsvinner.

Og Ada kommer nesten.

Og kysset blir besvart. De svinger rundt og Ada presser Sol mot døra og Ada presser skam-benet [whatever makes you happy baby] mot Sols hofteben.

Og Ada kommer.

Bare litt. Svakt. Som den sildrende følelsen av Southern Comfort som brer seg fra gane og tunge og hals og mave ut til huden og hårrøttene eller som å pisse når du virkelig, virkelig, virkelig må eller følelsen av de enkelte vanndråpene fra en dusjstråle når du har tatt extacy eller den orgasmen du får når du bare gjør det fort-fort med deg selv om kvelden før du sovner.

Ada greier sortof skjule at hun kom [hvorfor?], og de råkliner og hun føler hun må gi tilbake og hun blir modig og hun får en hånd under Annikas skjørt. Hun tar hele hånden sin rundt fitta hennes, føler den myke glatte, glatte glattbarberte jentehuden og presser både indre og ytre kjønnslepper sammen. (Ada undrer et kort sekund på hvaslags lotion Sol bruker for å holde de ytre kjønnsleppene så usigelig myke.) Hun maserer fitta hennes og klitten hennes. Hun kjenner hun blir våt i hele hånden. Og hun kjenner den såpeaktige smaken av Sols billige lippgloss og Sols lille tunge som danser slowdance med hennes. Så stikker hun en finger inn i Solveig  . Fingeren,   hun har aldri skjønt dealen med den jævla fingeren. Nagel og alle andre hun har vært sammen med. Den jævla fingeren. Men i det hun fingerknuller Sol mot toalettdøra skjønner hun. Og i det Sol kommer, skjelvende og med svake knær... skjønner hun orgasmeopphenget deres. Faen. Hun skulle gjort dette for lenge siden.
     Det hamrer på døra.
 Uten ord retter de på klærne, tørker vekk utsmurt lippgloss/sminke og setter på ny. Går ut. Begge to med glis som ikke kan tørkes bort. De ler. Som fnisende som venninder i småskolen.
     «Balkongen?» Sier Sol. 
     «Balkongen.» Sier Ada.
     Og der. I marsnatta som verken er vinter eller vår eller senvinter (men utvilsomt Oslo) står de hånd i hånd og har problemer med å finne ord. For første gang hele kvelden greier ingen av dem si noe. Og så sier hun det:
     «Jeg har type.»
     Sol ser skuffet ut. Men bare et øyeblikk. "Synd. Dette kunne vært verdt å utforske videre." Sier Sol. Avventende. "Det behøver ikke stoppe her. Han må bare få være med." Sier Ada. Avventende.
     Sol vet hun er lesbe. Fire gutter har hun vært sammen med og ingen av dem har gjort det for henne. (Bortsett fra nå de slikka henne med lyset av og hun kunne lukke øynene og være sammen med... andre.) "Menage à troi da" sier Sol slepende, og smiler, og vet hun er forelsket i nok en jente hun aldri kan få.
     Mens Sol ringer taxi og henter vesken sin på kjøkkenet går Ada og henter Nagel. Han sitter sammen med noen venner og drikker en whisky som sikkert smaker som en blanding av hjemmebrent, svidd gummi, motorolje og leirbål. Mann føler seg Mandigere når han spiser mat som er for sterk og drikker sprit som smaker vondt (whatever makes you happy, baby). Han ser på henne og hun setter tommelfinger mot tommelfinger og pekefinger mot pekefinger, former en trekant; setter den mot munnen og former ordet "nå" med leppene og Nagel velter glasset sitt i gulvet i sin iver men i taxien sier ingen av dem noe.

"Hent hvitvin, sett deg ned" sier Ada til ham i det de kommer inn i leiligheten. Han henter vin og glass, åpner flasken -> skjenker i glassene og lener seg tilbake i sofaen. Barrys knuller-i-munn stemme strømmer fra surround-anlegget. Jentene danser foran ham. Sakte, nært.

  [Barry White/
  saved my life/
  that night]

De kliner, hender stryker over formfulle slanke jentekropper, stropper løsnes, knapper kneppes opp. Som nakne nymfer, dansende alvepiker, ballerinaer danser de ut låten. Så setter de seg sammen med Nagel i sofaen. Han har satt seg strategisk i midten og får en pike på hver side. De skåler sammen, ler og plutselig føler han seg ubekvem med alle klærne, som en som står utenfor. Han lener seg (tilsynelatende) selvsikkert tilbake, legger hendene på sofaryggen. Ada begynner å kneppe opp jakken hans og den andre jenta kysser ham ørlett på halsen og kysset sprer seg som en kjølig ilebrann nedover siden, ryggen, armen, nyren, den venstre testiklen, den venstre foten og helt ned i tærne. Hun lener seg frem og så kliner de sexy og klønete alle tre. Tre tunger danser rundt, fire hender åpner dressjakka og skjorten hans. Kysset avsluttes og jentene kysser seg nedover brystkassen hans. Så åpner de opp buksene, trekker dem av ham mens lemmet hans likesom smyger seg ut av dressbuksene. Han kan ikke annet enn beundre hvor vakker den er. Tykke blodårer fremhever tykkelsen og lengden – det nyfriserte håret rundt roten bruser seg som bisongress. Når Den hviler på maven hans ser den myk og hard ut på en gang[22] . De kysser ham, stryker ham, suger ham mens de kysser&kliner med hverandre. En tunge på ballene, to tunger på ballene, en pikk som blir kysset, en tunge på mellomkjøttet, en munn som lukker seg om pikken hans, en hånd på brystvorten, øynene hans glir igjen, en tunge som slikker undersiden av pikken hans, en tunge på ballene og det kjennes som om han skal miste bevisstheten.

[whiteout]

Han tvinger øynene opp, han vil se dette, bevare minnet - en evig uvirkelig virkelig runkefantasi han kan bære med seg hvor som helst. Og det han ser får musklene til å stramme seg, kroppen til å stivne og han greier stønne frem at han kommer snart og jenta slutter å suge ham og Ada, hans elskede Ada, begynner å runke ham mens hun og jenta slikker pikkhodet og ballene og selve pikken og så kommer han som en fontene. En tykk hvit klyse skyter opp og henger foran øynene hans, bullettime[23] , før den faller rett ned igjen og blander seg med resten av sæden som rykkvis strømmer ut av ham. Jentene slikker ham forsiktig ren og selv om han er overfølsom er alt perfeksjon.

De drikker. Sol skyller ned den kvalme sæden med hvitvin. De røyker en joint sammen, går inn på soverommet. Sol slikker Ada og Nagel kysser Adas bryst og munn og kropp og slikker Adas klitt; tilfeldige møter med Sols tunge, ru, mot Adas glatthet. De bytter plass og Ada slikker Sols hårløse fitte og han kjenner han får stå igjen. Tidlig, men ikke særlig uventet. Han ligger ved jentas side, studerer henne, stryker hendene over kroppen hennes, kysser henne, kjenner pikken sprenge etter å trenge inn i nytt kjøtt. Og jenta vrir seg under Adas tunge og han kysser seg nedover og som han og jenta hadde slikket Ada for litt siden slikker Ada og Nagel jenta nå. Hun vrir seg som i en nytelse hun nesten ikke kan utstå og Ada som ligger nederst begynner å sleike henne i rumpehullet, mellomkjøttet og i fitta mens Nagel konsentrerer seg om klitten hennes som er hvitrosa som en liten fersk blemme fra et brannsår og så kommer jenta som en midtvinters ishavsstorm. Hun uler smertefullt og klagende som en ensom ulv, hviner som ei småjente i Barbie-Heaven.
 De hviler.
 Fyller opp glassene på nytt, røker resten av jointen og hver sin sigarett. Nagel ligger tilbakelent og studerer jentene som sitter tett sammen som et kjærestepar. Pikken hans vipper forsiktig i takt med hjertet hans, ikke masende bare deilig avslappet kåthet nå. Før han er ferdig med sigaretten klatrer Ada opp på ham. Med den deilig faste gutteaktige rumpa[24] og den smale ryggen trer hun seg ned på jadestaven hans og begynner å ri ham sakte mens han røker opp sigaretten. Så kjenner han en tunge på ballene og han er glad for at hun rir ham sakte og for at han har kommet for litt siden og for at han har røkt tjall og for at han har drukket sprit og vin. Denne søndags natt/morgenen kunne raskt utartet seg til en katastrofe med hensyn til hans virilitet. Han kjenner pikken spytte og rykke men han greier holde orgasmen tilbake.  [Du er selvkontroll]
 Jenta har sluttet å slikke ballene hans, han kan kjenne at hun slikker Adas fitte, men det er nesten verre. Adas kjønn trekker seg rytmisk sammen om pikken hans som i en langstrakt orgasme; som hun forsøker pumpe kilden hans for noe han ikke vil gi - ikke nå. Og han greier holde seg. Ada derimot... vel. Hun forsøkte kanskje ikke. Etterpå trekker hun seg av ham. Bena hennes skjelver som om hun skulle vært igjennom en hard treningsøkt.

"Jeg vil se dere pule."

Sier Ada. Hun setter seg på stolen ved senga, skjenker i et høystettet hvitvinsglass og tenner en røyk. Bena i kors, rett i ryggen, håret i knute. Distansert. Observerende. Elegant.
 Solveig visste dette måtte komme. Hun legger seg opp i senga. Sprer bena. Og mens han puler henne prøver hun å ikke gjøre det for åpenbart at hun ser på Ada; studerer henne, de sexy linjene hennes, den elegante måten hun holder vinglasset og sigaretten, måten lyset får håret hennes til å skinne hver gang hun beveger hodet og fingeren hennes som begynner leke sløvt med klitten så snart sigaretten er røkt opp. Som en Grevinne da Frankrike var på sitt mest dekadent deilig pudrete. Synet alene er nok til å utstå å bli pult av denne, fyren.
 Og Nagel legger seg mellom bena hennes. Holder kroppen oppe med venstrehånden. (Barry har forsvunnet fra stua for lenge siden). Han stryker hånden over kroppen hennes, hun har kropp som en danser, hard og myk på en gang. Kvinnelig, store pupper som er akkurat passe myke. Kroppen hennes er ikke trent som Adas, mer kvinnelig, sexyere på en måte, sterke smidige muskler under et tynt tynt lag med fett som fremhever pikens kvinnelighet. Det er lenge siden han har pult andre enn Ada. Han tar i pikken med den høyre hånden. Lar den gli opp og ned langs den hårløse våte sprekken (hun hadde faktisk kledd hår på fitta), finner åpningen. Den ligger langt oppe, ikke bakmust som Ada, deilig. Behøver ikke løfte bena for å stimulere livmoren, på den måten kan han gni elvis-benet mot klitten hennes. Enklere sånn. Han konsentrerer seg, han vil huske alt fra den første følelsen av inntrengning. Og han lar pikken sakte presse inn i henne. Hun er trang og glatt der inne som ei ungjente - rart - hun må jo være minst like gammel som Ada. Ihvertfall 25. Han kjenner hvordan den trange fitta som først nesten virket motvillig til å slippe ham inn slapper av, utvider seg, lar ham uhindret gli ut og inn. Fitta hennes er utrent og trang som på ei ungjente. Ikke melkende trang som Adas og de fleste andre jentene han har pult de siste årene. Bare trang og glatt og åpen. Mens han tester henne, knuller henne i forskjellige tempo og vinkler tenker han at Adas fitte faktisk er deiligere. Ikke det, han ville ikke gått glipp av dette for alt i verden. Nagel gir alt han er god for, han vil hun skal elske det.

Ada fingrer seg selv. Ser Sol bli pult av Nagel. Sol ligger stille, ser på henne, ser på fitta hennes og fingeren som leker med den. Og Ada nyter Sols passivitet. Nyter å se Nagel pule denne uvillige jenta som om hun er en puledokke. Hun kjenner en ubehagelig analyse presse seg frem - ikke faen. Ada lar den ikke trenge seg gjennom til overflaten, intet godt vil den bære med seg. Hun bare aksepterer at hun elsker å se Solveig bli brukt av Nagel.
 [Reykjavik er hundre tusen mil fra nå.]

Nagel kaster et blikk på vekkerklokka. Han har pult jenta i nesten femogtyve minutter og hun ligger ennå stille som hun var neddopet. Han begynner bli ganske sliten og sakte går det opp for ham at dette er et ganske håpløst prosjekt. Han spør henne om han bare skal komme, eller om hun tror hun kanskje kommer til å komme hun også. Hun smiler til ham, sier «bare kom du». Og han kjenner pikken bli hardere. Han har lagt bak seg alle forsøk på å få henne til å nyte det og bare bruker henne som han skulle brukt ei hore ('vær høflig, gjør biznizen din raskt' var det ikke det Ask sa om horer?)
 Snart går det opp for ham at han er kåt som en 12åring igjen. Med stemmen fylt av håp spør han om hun bruker noe.
 Sol nikker med gråhvite øyne fulle av ettertanke.
 Han gir seg hen, han presser seg helt inn i henne, bunner henne, puler den passive kroppen og pumper henne full, kjenner hvordan hele han strømmer inn i passiviteten hennes, og han forsvinner som han aldri var der.

Tao. Fåkkin Tao.

 

 

 


[Slik er det. Slik må det ha vært.]

 

 

 

 

 

 

 

monolog for fjernsyn
Ada Tuvasdottir - torsdag 17. mai 2001

De av oss som lever i demokratier, er forpliktet til å si i fra. I et demokrati er det slik at den som tier samtykker - den som har anledning til å protestere offentlig, men ikke gjør det, samtykker ved å ikke protestere.

Dypt nede i hva jeg - for din forståelses skyld, kaller sjel; brenner en ild jeg kaller Sosialdemokratisk Vrede. Når jeg ser Byråkratiets Jernbur senke seg over landet vårt som en ny tusenårsnatt feller mine øyne tårer som aldri falt for min egen eller andres lidende skjebner.
 
<Hun tar på seg gullfiskens persona og taler>:

Jeg er en gullfisk. Jeg er en glad gullfisk. Jeg er fin. Jeg har tre sekunders minne. Jeg er fin. Fine farger. Skinner. Bollen er god. Mat... Er godt. Smaker anderledes hver gang. Godt.

Jeg bor i en bolle. Den er fin. Noen ganger lurer jeg på om de utenfor også bor i en bolle. Da er jeg ikke glad. Men jeg har tre sekunders minne så lengre en det varer det ikke. Blub blub tenker jeg. Dessuten er jeg fin. Fine farger. Skinnende. Som gull. Hva nå enn det er. Også svømmer jeg. Vannet er godt. God temperatur. Noen ganger er det lyst. Noen ganger er det mørkt. Men det er utenfor. Her inne er det alltid lyst. Det er fordi jeg er så fin.

En synes jeg er vakker. Avslappende å se på. Jeg svømmer. Det er godt. Jeg er glad. Også har jeg gullfiskvenner. Mange venner. Blir kjent med nye hver dag. Eller kanskje jeg bare blir kjent med dem på nytt. Hvem vet? Jeg har tre sekunders minne. Dessuten er jeg fin.
<Hun tar på seg bukkens persona og taler>:
Jeg er en geit. Jeg er en bitter geit. En bitter geit som bor i en myr som heter "Bittermyr". Jeg kødder ikke. Myra hvor jeg bor heter "Bittermyr". "Hvordan blir en geit bitter?" Kunne du spurt om du hadde brydd deg. "Jeg vet ikke." Kunne jeg da svart. Jeg er bare en geit. En bitter geit. Kan en geit vite hvorfor den er bitter? Nei. Den bare vet at den Er det. At den Er bitter.

Jeg er en bitter geit som bor i en bitter mørk myr. Der er det kaldt. Maten er vond, jeg fryser hele tiden og selv vannet smaker bittert. Jeg er bitter, og dessuten har jeg ingen venner. <trekker på det>

Vel. Bitterheten er min venn. Den er den som alltid er der. Uansett. Uansett hva. Det er som om den liker meg. Den svikter aldri. Ja. Bitterheten er min venn. Min besteste beste-venn.

<hun tar på seg den sinte unge kvinnens persona og taler>
 <sarkastisk> "Jeg er en bitter geit." <Trekker pusten>
JÆVLA BYTTINGER JÆVLA IN-SIGN-IFI-KANTER JÆVLA FITTER! Jævla Forpulte helvetes inntørka fåkking ottar-rødstrømpe-nazi FITTER! JÆVLA SKAMLEPPER! Skam dere:
 
<oppramsende> En hore som tar 8[25] kunder dagen for 1500 kroner turen fem dager i uken fire uker i måneden, tjener 240 000 skattefrie kroner per måned: 2 millioner 880 tusen skattefrie kroner i året. I Thailand har en prostituert en forventet levetid på 10 til 15 år før hun dør av hiv/aids. Hun må betjene <sint> betydelig <konkluderende> flere kunder enn de 160 i måneden tallet 2.88 mill i året er basert på.
 
2.88 millioner kroner er mer mye-mer enn nok til å starte en levedyktig enkvinnes-bedrift eller å ta en langvarig utdanning. Selv i Norge. Penger må man ha.
*** 
Visste du at akkurat nå sitter det xxxx menn i soningskø i Norge. Visste du at akkurat nå sitter x kvinner i soningskø i samme land. Hvorfor tror du det er slik?
 Din in-sign-ifi-kante fåkk: Hvorfor tror du det er slik?
 Fordi kvinner prostituerer seg. Ved å kriminalisere narkotika tvinger vi tusenvis av norske kvinner, våre døtre for helvete, ut i prostitusjon. Og mennene? Disse stolte vakre mennene som trådde feil, byttet sine vakre storslåtte drømmer for et liv som samfunnets utstøtte...
 
<betroende> Jeg har brukt stoff. Jeg bruker stoff. Speedfreaken Jonny-Jonny har brukt stoff hele livet. Han har som mange av sine brødre sont så mye som 30–40% av livet sitt for små-kriminalitet. Jeg har ikke sont en dag. Forskjellen er at jeg tjener nok til å betale den dopen jeg bruker av lønna mi. Omtrent sånn som du ikke behøver stjele bilstereoer for å få deg din daglige vin. Hvis speedfreaken Jonny-Jonny hadde mitt lønnstrinn ville ikke misbruket hans betydd annet enn at han var en dårlig sjåfør og en elendig far.
 Dessverre er det altså slik at den Jonny-Jonny som sitter inne noen måneder i året både knuller og kjører bil når han ikke er i den blinde gudinnes varetekt.

Men det er ikke bare jeg&Jonny-Jonny som behandler legemiddelloven like overbærende som folk flest behandler puppe-grafsende senil demente eldre herrer. Blant mine halv og hel-narkomane venner kan jeg telle politikere, kunstnere, fritenkere, vaskeekte banditter, posører, heltidshomser, gründere, kjøpmen&svindlere: Det eneste vi har til felles, bortsett fra det som på gode dager kan kalles en melankolsk natur, er at vi er smartere enn det mennesker som barnlig insisterer på objektivitet vil kalle landsgjennomsnittet.

Vel, faktisk, når jeg tenker meg om, så er vi jo i all hovedsak raskere, sterkere, penere, mindre syke og alt det flåsete in-sign-ifi-kante pjattet der. Men uansett hvor overlegne vi er våre klassekamerater så har vi en hang til melankoli vi oftere enn ikke søker lyte på ved selvmedisinering. Og det logiske spørsmålet blir selvfølgelig: Hvorfor er det slik?

<indisk aksent> "Is 's all quite simple, my friend:" Et deprimert individ vil øke innsatsen for å skaffe seg den kulturelle/sosiale/ økonomiske kapitalen samfunnet i tusener av år har fortalt dem vil gjøre alt så mye-mye bedre. Deppa indi-vider jobber hardere for å bli lykkelige. Derfor blir deppa indi-vider mer vel-lykkede. Suksess <sengestemme> er sexy: Deppa individer kaprer de beste partnerne, og dessuten knuller de mer. Om dette kopulasjonsfrekvens-paradokset bunner i virkelighetsflukt eller mulighet, er både umulig og irrelevant&utforske videre. Vi bare konstaterer at det statistisk kan synes som om bra sex fører til depresjoner.

Det som derimot er relevant er at deppagenet har blitt sterkere og sterkere i artens sterkeste individer. At tabuet om å gifte seg med neurotikere forsvant har vel ikke akkurat hjulpet på sakene. Der det kan virke som om tankeløsthet&idioti er nøkkelen til et lykkelig liv: Virker den utløsende suksess-faktoren intelligens gjerne Er, å være forfulgt av variasjoner over psykisk ubalanse, selvdestruktivitet og depresjon. I sannhet jeg sier deg: Lykkelig er faen ingen av oss; uansett hvor jævla vellykkede vi er. Så når akademia harmonisk korer de rike&feites banale påstand om at penger ikke har noe m/"lykke" &gjøre, så er alt de viser at de ikke har forstått spørsmålet.[26]

Det samme akademia som engang stolt ropte at vi skulle henge byråkratene i kapitalistenes tarmer; har forfalt til et oppblåst verdiløst selvrunkende byråkrati.

Fåkking Kapitalister. Hvorfor finnes det ikke et eneste solidarisk sigarettmerke? Hvorfor kan ikke jeg gå i butikken&kjøpe et politisk korrekt sigarettmerke med advarsler fra helsedirektoratets våteste knull-i-munn drømmer trykt over hele pakka? Et sigarettmerke hvor hele jævla overskuddet går til hjelp-til-selvhjelp i det ulandet hvor tobakken dyrkes. I stedet for å fylle lommene til de samme sleipe tobakksfabrikantene som rundlurte de dumme foreldrene våre til å bli røykere, kunne vi fylle lommene til fattige bønder. Innrøm det: Du får en vond smak i munnen hver gang du tenker på at du gir penger til kvalminger som Johan Sebastian Tiedemann den tredje or-whats-his-name. Jeg vet ihvertfall at sigaretten min hadde smakt betydelig bedre om Paulo eller Pedro ble velstående tobakksfarmere som en lett ironisk konsekvens av min egen dragning hen mot selvdestruksjonen.

Glem pissetrengt fjernadopsjon. Sigarettforbruket til en eneste storrøyker må-jo dekke college-utdannelse til en bondesønn i Uganda. Men det kommer ikke til å skje. Skjer ikke. Skjer aldri. Alle major sigarettmerker kommer til å falle ugrasiøst og tungt i kampen mot sigaretter som selger god samvittighet. Glem <knipser>det.  

Som soya- eller hampdiesel.

Glem Marlboro. Glem Camel. Glem Prince. Glem Blue Master. Glem Gul Strek. Glem Rød Mix. Glem Barclay. Glem Dunhill. Glem fåkkin' Petterøes. Det blir bare ett merke som teller, for det er bare ett merke som lar røykeren røyke sigaretten sin med god samvittighet.

Hadde vi virkelig vært et kapitalistisk samfunn så hadde sånt funka. NORAD kunne gjort dette med en finger i rævva, forutsatt at de greier fjerne skylappene med bare en hånd. Fåkk det. De har latt kapitalistene definere kapitalismen. Markedsøkonomiens far, Adam Wealth-of-Nations Smith, hadde flippa om han hadde fått se hvordan oljefondet brukes til aksjegambling i stedet for re-investering. Hvordan livsnødvendigheter som vann, strøm, vakthold, telenett og annen infrastruktur; defacto sikret gjennom menneskerettighetene og statlige ansvar, privatiseres til fordel for de som allerede har. Faktum er: Vektere banker fattigfolk, ikke folk i dress m/ny bil.

Bare fordi De er for feige til å heve skattene...

Hey; la oss privatisere renholdsverket, og 10doble avfallsavgiften. Så er det sikkert ingen som skjønner at skattene har gått opp.

Og samtidig kan noen tjene penger på det.

'Økonomisk redistribusjon feil vei' ville en sosialist kalt sånt om han ikke var for opptatt av å meditere over noen lik i en Ukrainsk skog&en Kambodsjansk våtmyr[27] .

Revolusjonære like tafatt inkompetente som Ericssons siste reklame-kampanje rett i forkant av deres patetiske stup mot fusjonsdøden med Sony. Mottoet "Be Heard" er et vakkert stykke virkelighetskunst, og "Be Herd" var aldri langt unna i en tid hvor individualistene ennå var lett kritiske til hele dette nymotens mobiltelefon-konseptet.

Be Herd. Hvis du var for dum til å skjønne den
 er det til fåkking pass for deg.

Jeg hadde en in-sign-ifi-kant other som var for dum til å skjønne den. Sportsfisker. Han maste og maste og maste om at jeg måtte bli med på fisketur. Jeg sa jeg hater fåkking fisk og jeg hater fåkking sportsfiskere, fåkking lystmordere, fåkking terror-sado-morder-spirer. "Men du blir sikkert vandt til det." Sa han med en ukledelig naïv optimisme: "Jeg kan bli 'vandt' til mye din jævla pissemaur, jeg kan bli vandt til å skyte skitne jævla haram-Jøder i nakken. Det betyr faen ikke at det er noe jeg ønsker din fåkkin’ fiskemorder-dott.

Fåkkin' Jøder. Og fåkkin’ Amerikanere. Hvor mye hjerne trenger en for å skjønne at et Palestinsk folk med sosialhjelp-rettigheter ikke blir selvmordsbombere? Og hvor mange kalkulatorer trenger du for å regne ut at det kan gjøres med halve Israels Forsvarsbudsjett. <synger> "yes, 'n' how many seas must a white dove sail before she sleeps in the sand" <latter i stemmen> Sandniggere som kaster seg på bajonettene. Jævla pissefitter, jævla guttemenn, jævla bønder. Peker på USA hver gang noe går galt: BIT DEG I LEPPA MANN! Lille mus-lim-mann: Du har blitt rævpult siden frankerne hjalp spanjolene pælme deg ut av den Iberiske halvøy. Dere er steinrike nok til å skape 
     en muslimsk storkoalisjon
av stolte høyt utdannete 
     velferdsmuslimer
som ville vist resten av den tredje verden veien til 
     velferd&Allah-for-alle.
Ærbare kvinner og menn; fremst blant brødre og søstre. 
 Men i stedet lar dere griske Sultan-familier bruke spenna på meningsløs luksus og aggresjon som alltid blir tilbakebetalt i hundrefold. Hvor mange lærerlønninger kunne én Rolce Royce betalt? Hvor mange Universiteter kunne Ryad-familiens siste skyskraper betalt?
 <hun knurrer>
 Faens jævla Pakkiser og Niggere i Oslo som ikke fatter at det å gå i skjørt i postbank-køen ikke er likestilt med å ha stempla "HORE" i panna si. Jævla gull-dinglende, pengegriske, åndsfattige samfunnskviser. Vi har hele jævla verden å utøve sosialt ansvar&wått-the-fåkk på, også henter vi våre tredjerangs innbyggere fra de verste jævla sump-hullene av noen muslimsk-fundamentalistiske inngifta små bygde-kommuner. Flytt 30 000 lett tilbakestående kristne saueknullende vestlendinger uten utdannelse, men med familie på fåkkin’ Torsøï til Tøyen så skal du faenmed få se på tilstander. Fåkkin' Pakkiser kommer her og nekter å sivilisere seg: Chilenerne siviliserer seg. Folk fra Maoi vet å oppføre seg i sosialt kompliserte situasjoner. Indere flest synes å være hyggelige folk. Og selv om Vietnamesiske og Bosniske unggutter sliter litt med oppførselen, så greier de jo i det minste å innpasse seg såpass at de ikke drømmer om Moskeer på Slottsplassen. Til&med fåkking Iranere synes stort sett&være fornuftige mennesker. Men fyller vi landet vårt med alle disse arbeidsomme intelligente immigrantene? <gjennom nesen> Neeï. Vi henter analfabete retarderte kjønns-lem-lestende krigs-skadde bønder fra krigsherjede land med føydal styrings-struktur. Også blir vi overrasket når de utnytter systemet vårt, at de ikke handler med sosialdemokratisk sinnelag. *Ah* Fåkk dem. Hvorfor måtte svenskene få alle de kule innvandrerne?

Fåkk svenskene. Fåkk gjerrige, selvgode, motefikserte jævla svensker. Fåkk late egoistiske dansker. Fåkk dumme det-er-typisk-norsk&være-god-nordmenn. Og fåkk alle de fåkking dumme sutrende hylende masende bråkete bortskjemte tannløse jævla drittungene deres. <Puster dypt inn> Kids. Nå for tida.

Jeg er født midt på syttitallet. Jeg rakk akkurat dataspill&kabeltv i barndommen min samtidig som jeg husker lørdags-stengte gater, jeg husker o-fag og Gro&Kåre-dueller. Jeg husker en vanvittig, gnagende, ødeleggende, knusende, altomfattende angst for Armageddon. Jeg husker jeg maste om å få se en tegnefilm som handlet om jordens siste dager etter en atomkrig. Men mamma lot meg ikke se den. Jeg fikk se Freddy Krueger bryte seg inn i drømmene til folk og drepe dem. Se Presten brøle "You must obey my command because it is not I who command you, but GOD who commands you" i Exorsisten og se Rai Grottpojken miste hele familien sin til grusomme dinosaurer. Men jeg fikk ikke se denne informative åpenbart pedagogiske og sannsynligvis kjedelige tegnefilmen om hva som skjer etter en atomkrig.

Hva trodde hun? At jeg er dum? At jeg ikke fatta at dette var noe selv mamma var redd for. Mamma som ikke var redd for Freddy Krueger eller Here-comes-Johnny. Og selv om muren en dag falt og Berlin ble verdens tecno-hovedstad, husker jeg alt dette, dette gamle Norge hvor tyskere var noe litt skummelt og ordentlige byer så like stusselige ut som de kjipeste små bygdekommuner ser ut i dag. Jeg husker den tiden da pizza var eksotisk, mat var noe man skulle være takknemlig for og melka ikke var utgått før den skilte seg - og selv da ble det laga vafler av den. Den leiligheta jeg ble født i kosta 25 000 kroner. I dag koster den 1 mill. Selv om jeg fikk min første datamaskin da jeg var 8 år gammel, programmerte et dataspill da jeg var 12 og hadde min egen mobiltelefon da jeg var atten; selv om jeg droppa extacy i ungdomstida mi, kjørte snowboard og eide en tamagochi på ett eller annet tidspunkt. Selv om jeg mista hinna til en DJ da jeg var 14, og testa jentesex med venninnene mine: Altså betydelig nærmere den gjeldende seksualmoral på dagens ungdomsdiskoer og sjekkesteder enn mine foreldre og sekstiåras såkalte <sarkastisk> "frisinn". Men jeg er altså på tross av min oppvekst preget av det nye millenniet, så langt jeg kan skjønne født i en annen tid enn dem. <tankepause>: Kids. Nå for tida.

Jeg fatter dem bare ikke.
¿Så hvordan i helvete tror dere at dere skal fatte dem?!
Jævla in-sign-ifi-kante fåkker.

 Jævla fossiler. Jævla avlevninger.
En generasjon som svikta på hvert eneste sted dere kunne svikte. Filmene deres suger. Bøkene deres suger. Diktene deres suger. Politikken deres suger. Pedagogikken deres suger. Religionen deres suger. Bedriftstrukturen deres suger. Lovverket deres suger. Trynene deres suger. Dressene deres suger. Dere dreper miljøet. Dere stjeler fra oss. Stjeler fra kidsa. Dere er en fåkking morderisk halvhomo feig feit gjeng med bleeding heart liberals som har tråkka på og spytta på hvert eneste ideal dere har forsøkt å lære oss og utbasunert at dere tror på.

Individet er en opphøyd vits.

Jeg gikk på Universitetet. 90% av klassen min hørte hjemme på yrkesfag. Vi har et system som promoterer underkastelses-syke beklagelig gjennomsnittlige eller under par defekte personlighets-kloner. De som faktisk hører hjemme i et Universistetsystem får ofte ikke det grunnleggende studiekompetansebeviset engang. At de ikke gidder følge den forpult pedagogiske undervisningen, skreddersydd for drittunger og retarderte gjennomsnitts studenter - blir deres problem. Dette nisselandet vi bor i, hele den vestlige jævla hemisfæren for den saks skyld; er preget av en yrkes-skole-pedagogikk som etterlater dokt-o-rer og kandid-ater som utpugga forsterkninger til et feilslått, feilmotivert, vanhellig system:
 Jævla nisser. Når studenter surmuler over at faglitteratur på Universitetsnivå er på engelsk så har de faen ingen verdens ting å gjøre på en høyere utdanningsinstitusjon. Og bare så det er sagt, når jeg først er i gang med å utføre mitt demokratiske ansvar: Forelesere som lytter til dette vanskapte patetiske psykofantiske[28] "student-demokratiet" fortjener intet mindre enn å bli kickad på dagen.

Fåkking NYNORSK. Mennesker presterer fullføre ni til 12 års utdanning uten å snakke eller lese engelsk og uten å kunne lese eller skrive. Og så skal vi plage disse stakkarene med TO språk!? What the fuck is that!? Snakk om å gi seg selv nasjonalt handikapp, man må lære to førstespråk. Er det tilfeldig at det ikke finnes noen norske forfattere som har vunnet nobelprisen etter at nynorsken ble innført? I dont fucking think so.

<henvendt innover> Ikke kom til meg&prat om søkt. Jeg skal gi deg fåkkin’ søkt di fåkkin’ bortskjemte hore <og utover igjen> Demokrati er søkt. Jeg tilhører den øverste IQ prosenten, og det gjør de fleste vennene mine. Og vi er fåkkin’ idioter. Jeg tør faen ikke tenke på hvordan standen er på stor-tinget. Alle myndige norske statsborgere over 18 år har stemmerett. Men når IQ systemet er basert på at 100 er gjennomsnittet, og folk med 100 i IQ er de samme idiotene som trenger pedagogiske innføringer og surmuler når de får engelske bøker på pensumlistene... MER enn halvparten av Norges befolkning er IDIOTER. Fatter du? Mer enn halvparten av Norges befolkning må få Von Triers "Idiotene" forklart for å forstå den.

Og "VI" satser på Demokrati. Måtte jorden bevare oss! Vi er ihvertfall et optimistisk folkeslag. Om ikke annet.

Ved... Gud.
 Før jeg begynner på Ham må jeg varme opp med homofobene: Hvor dumme kan en bli? Jeg mener homofobe menn: En fåkkin’ homo-venn og du har funnet en evig fittekilde. En-hver homse som har litt for seg har et harem av småfitter som ikke annet vil enn få den vesle fitta si staket opp av en trygg god mannepikk. Hvor vanskelig kan det være å begripe at jo flere homser som lever ut legningen sin, jo mer fitte blir det på deg? For en-hver undertrykt homo du greier lirke ut av kompisene dine så har du én mindre konkurrent å bekymre deg for ute på byen; og én ekstra fitte-oase til fri disposisjon. Jævla dotter: Den ene halvparten kommer med homsevitser og banker de søte gutte-guttene om de får sjansen; den andre halvparten kommer med forhåndsdefinerte såkalt open-minded piss-meg-i-øret ut-talelser som <patetisk nordlandsdialekt> "Det er o-kei så lenge han ikke prøver sei på mæi." Jævla fitter. Genetiske sinker. Åndssvake evolusjonære savants. Tror dere homofili er en slags Var-Ulv-Sykdom, at de ikke kan styre seg? At de voldtar stumpen din om du snur deg vekk, eller bøyer deg etter såpen - bare fordi du fåkkin’ voldtar enhver jente som er så dum at hun sovner på nachspielet ditt? <!-?>
 Jævla
 Men-Gud-sier-det-er-Slemt
  sutrende
 jævla sjarkhore.

 Fåkk Gud.
2000 år med <affettuoso appassionato> Drap-i-Hans-Navn og ikke én gang har det falt Ham inn å gå på Larry King Live for å avklare om det er Shia, Sunni, Pinse eller Protestant-Muslimene som har rett. IKKE EN GANG. Ikke kom her og prat til meg om Gud. Om Allah/Maria/Jesus/Den-Hellige-Ånd/Gud noen gang hadde noe ansvar så er det fåkking LENGE siden det ble overlatt Prins-Fåkkin-Fri-Vilje: Kongenes Konge har dratt til Yterkanten sammen med Sandalfon[29] for å kontemplere int-et-het, eller hva enn ansvarsløse detroniserte guddommer kontemplerer sammen med sin tause røst.
 
<og så ettertanke[30] > Og fåkk meg: Fåkk min antirasistiske rasisme. Min dobbeltmoral. Mitt fidelitetskrav. Min utroskap. Min totale mangel på respekt for autoriteter. Fåkk min manglende evne til innlevelse og den hule latteren jeg bruker som beskyttelse mot denne kalde mørke onde verdenen. Fåkk min villighet til å slikke et system jeg hater i rævva. Fåkk min handlingslammede morbide interesse for andre menneskers lidelse. Fåkk de kule ordene mine.
 Men mest av alt: Skru av fjernsynet ditt NÅ.

 

 

 

[Slik er det. Slik må det ha vært.]

 

 

 

 

 

 

 

Talk to The Hand Bitch
Ada&Sol - tirsdag 10. juli 2001

“Jeg kjenner ingen annen måte å si det på enn dette <m/sorg& desperasjon i stemmen>: "Restless heart: Be still! Be still." (...)  <bønn> Gi meg kun et Øieblikk så jeg kan nyte denne stund.”

I det latteren stilner slår det henne at hun ikke en gang føler den bitre bismaken den gir lengre. Hva var det denne gangen? Drew Cary Show: Moren til en av karakterene er blakk. "It's all coming true! The children are becoming the parents and the parents the children! But the children are still children. There are no parents! Icecream for dinner!" [Latter-boks-latter]. Hun har lenge visst dagen ville komme; dagen hvor hennes kynisme og forakt for menneskenes stupiditet ikke ville bli fulgt av bismaker eller dårlig samvittighet. Bare tomhet.
     Dette mannebarnet hun bor sammen med, og forsåvidt elsker, ennå, sitter i hjørnet sitt og spiller Anarchy Online på fjerde døgnet. Han gikk ikke på jobb i går og ikke i dag heller. Ikke det. Han gjør som han vil. Snart tjener han dobbelt så mye som mora si, han er dyktig til det han gjør og vanskelig å erstatte. Hun skulle kanskje bare ønsket at han - om han har så jævlig god tid at han kan drite i jobben noen dager - at han kanskje kunne finne på noe de kan gjøre sammen.
     Det er ikke noen vits i å vente lengre. Han kommer ikke til å rive seg bort fra leketøyet sitt på ennå mange timer, så hun går ut på kjøkkenet og lager middag[31] . Er mor og far som dette? Skilt i 10 år og de sitter i hvert sitt land. Men hun vet hva de gjør; de slukker sorgen med kabal og vin, de sitter ensomme på hver siden side av kloden og føler den samme sorgen – og sørger over at de ikke greier tolke smerten likt.  Hun husker hun leste noe om dette en gang: "Voksne" er bare en illusjon barn tror på. Akkurat som julenissen, påskeharen, FN, Gud, Den Store Kjærligheten og... hva enn ellers det nå er barn tror på.
     Og så blir du "voksen", men du er et barn og du tror så hardt på løgnene at selv om det er mange år siden du mista troen på alt det andre.. Selv om det er mange, mange, mange år siden du mista troen på julenissen, påskeharen, FN, Gud, Ekte Kjærlighet og whatever-in-no-particular-order så går en rundt og venter på at man på mystifistisk vis en dag plutselig skal bli voksen. Men selv når du skjønner at du ikke kommer til å bli voksen.. 
     [Ever/Neverever] 
     Selv da er du fortsatt et barn. Like hjelpesløs som det du var da du var 4 og noen stjal bamsen din eller da du var 9 og du begynte å blø på skolen og de hadde glemt å fortelle deg at dét kom til å skje eller da du var 14 og han fyren ville inn i trusene dine eller da du var 18 og de sa at arbeidskontrakter er unødvendig eller da du var 20 og måtte gå alene på sykehuset for å drepe babyen din eller da du var 25 og en av dine ansatte trengte støtten din fordi mannen ville skilles. Hun vet nå... vet at mor og far ikke vet mer enn det hun gjør.. På mange måter mindre. Nothing changes. Everything is new. Telia har skjønt det. Barn. Vi er alle barn.
     Og mest av alle Nagel.
Hun ler. Hun lager tunfiskpasta ala Mette-Marit. Vi bygger ikke et hjem, men leker hus. Tenk at selv det latterlige navnet var mulig å venne seg til. "Mette Marit". Heh. Skulle tro hun var Finnmarking og ikke Sørlending. Faen kom det IKEAopphenget hans fra? Fikk han ikke lov til å leke med dukker da han var liten? Eller kanskje det var dét han fikk? Og Haakon-Magnus? Det er da vel faen ingen som heter det? Hun smiler for seg selv. "Her bor Håkonmagnus&Mettemarit". Hun setter tallerkenen hans på hjørnet av databordet. Spiser mens hun ser på tv. Tirsdag. TV-dag. Orker ikke. Må hun høre på museklikk og humring og sukking hele kvelden kommer hun til å bli gal. Hun forlater tallerkenen halvspist, dusjer og stikker ut.

23:37 Paragrafen:
"Var det ikke Robert Bly som sa at han ikke skrev om kvinner fordi han ikke har noen som helst slags forutsetning til å så mye som gjette på hvordan Dere tenker?" Han er i begynnelsen av tyveåra. Typisk psykologistudent, av den kule typen som digger breakbeats, går i indie-sneakers-uniformen og har anlagt Wolverine-sideburns og hairstyle. (Eller "Jerven" som Nagel ville insistert på at han heter). "To ting; Logan", Sol bryter ut i latter, hun ler trillende som en sangfugl. "For det første: Skal du namedroppe så pass på å namedroppe kule gjenkjennelige navn. Det er akkurat som buzzwords; slumming er inn, lounging er ut. Neon er for tapere og Natt&Dag hangarounds. Jazid er på vei tilbake fra de lame's land. Sikamikaniko, sølvkrigeren nede i gata, vil alltid være Sikamikaniko. Du skjønner hva jeg mener. Ingen synes du er kul om du skryter av hvor moro du hadde det på Neon i helga hvor dørvaktene går i mokasiner, uten en dråpe ironi eller sarkasme, og nekter kids som deg adgang medmindre du tar på deg klær faren din bokstavelig talt ville blitt sett død i. Ingen kommer til å digge deg noe mer om du namedropper obskure navn du like gjerne kunne funnet på. Og for det andre: Hvem faen er Robert Bly og hva i helvete har han med saken å gjøre?" Logan, or-whats-his-name, begynner legge ut om kognitiv teori; Sol mumler noe om at Bly er like diskreditert som Freud. Og det var den diskusjonen. 
     Wolverine prater ivej, Ada kjenner at hun savner Nagel. Rart det der. Hun sitter sammen med jenta hun er forelska i og prater med en relativt interessant fyr. Dette burde være morsomt. Fyren skjønner jo språket hennes, hun kan faktisk prate med ham uten å høres ut som en overfladisk tispe 
     [alfabitch] 
     fra helvete. Og Sol... Solveig er så søt og forelsket at hun tilogmed lo av den lame Logan-inside-joken. Hun bøyer seg over til Sol. Biter underleppa hennes, finner tunga hennes. Søt Zambucca, kaffebønner, bitter og salt oliven, lippgloss med "Duft av Eple"[32] . Hun kan smake det alt sammen. Logan har slutta å prate, og Sol&Ada kliner som bare drita og forelska jenter gjør det. Hun bryter kysset. 
     [Oh? I’m-sorry. Did-I break your consentration?]
     "Unnskyld. Ødela jeg konsentrasjonen din, Logan?" Han gliser et glis han antageligvis har øvd like lenge på som Billy Idol i sin tid øvde på sitt, lener seg over bordet, men før han rekker si noe sier Solveig "Glem. Det." og tar hånden hennes. Han lener seg tilbake. Skåler. "Er det ikke lov å prøve i kveld en gang?" "Nei." Sier Ada. "Jeg må nok hjem til mannen min før han skjønner jeg har fått meg dame." Sol slipper hånden hennes og selv om Logan åpenbart syntes det var oerhört vittig sagt

føler Ada seg med ett underlig voksen.

 

 

 

 

[Slik er det. Slik må det ha vært.]

 

 

 

 

 

 

txt.log
#filosofi, irc.homelien.no
02:48:36 13.08.2001
“In the city of God there will be a great thunder:
Two brothers torn apart by Chaos,
while the fortress endures. The great leader
will succumb, the third big war will begin
when the big city is burning.”
- Nostradamus

<loki> stille jo.
<raven> enters the channel
<raven> is tad_askew@23.0898.324.22.upc.chello.no"tad_askew@23.0898.324.22.upc.chello.no
<raven> is using ef-net.njienrode.ne
<loki> ...battlebirds, battlebirds...
<raven> has left the channel
<loki> jøss
<raven> enters the channel
<raven> is
tad_askew@23.0898.324.22.upc.chello.no
<raven> is using ef-net.njienrode.ne
<loki> problemer?
<raven> jah. jævla upc[33]
<raven> vel, kanskje ikk upc. boxen min er spoofa[34] .
<loki> du ny her?
<raven> jah. vel. sortof. hakke hengt her på natta før vaffal
<raven> asl[35] ?
<loki> "asl?" ekke d et litt dövt spm å stille?
<raven> njei. jeg synes ikk det. hadde vi vært på en café eller.no hadde jeg jo automatisk visst både omtrentlig AgeSexLocation. det har jo litt å si for å finne ut hvem en egentlig prater med. for å vite hvordan man skal tolke utsagn i en værden uten trykk, følelse eller mi-mi-k.
<loki> vel. jeg synes d er et tacky spm. age, er bare noe som setter deg i en latterlig bås, jeg har møtt overmodne trettenåringer og barnslige 50åringer. kjønn øddebellegger bare samtalen.
<loki> ... er du på sjekkern eller ute etter å cybre (og er ute etter et bestemt kjønn) er det ikke meg du vil prate med uansett. og location? hvorfor det? prater du bare med fålk fra oslo eller ålesund eller where-ever-erer du kommer fra så kan du jo bare drite i å henge på internett. det hele blir jo pointless.
<loki> en fornærmelse mot nettet som platonsk idé vil jeg faktisk våge påstå.
<raven> yeye. som dogbert sa det: on the internet nobody knows your a dog. jeg synes uansett argumentasjon det er interessant å vite hvem jeg samtaler med.
<raven> you're[36] even[37]
<raven> <-- 17 m Oslo
<raven> begynner i 3gym til høst.
<loki> hmmmz. oki masa. jeg er i tyveåra - mellom 20 og 30 - og kjønnet mitt.. vel. jeg anser meg selv å være androgyn. om jeg har fitte eller pikk kan du drite i.
<loki> og jeg bor pr nåh i den delen av xania hvor grønnsaker er billig og eklinger i pels sjeldent våger seg.
<raven> oki. sært. men kult nok.
<loki> "raven"... det er ett litt - le'ss say - småandrogynt nick. litt som Kim eller René eller Adrian eller Morgan.
<raven> forsåvidt... jeg føler vel egentlig kanskje at. .. jeg vet ikke. jeg tenker på den intelligente åtselfuglen, eller "battlebird" som du kalte det.
<loki> eller hugin&munin
<raven> jah. kanskje. odins øyne. odins ører. du har kalt deg opp etter loke?
<loki> jah. loke. loki. den androgyne guden. the prankster. den som er verken god eller ond.
<raven> jeg har alltid sett på loke som den norrøne djevelen...
<raven> (&strengt tatt så var det vel Odin sjøl som var halvhomo og både gjorde gravid og fødte barn.)
<loki> vel. for å spille "Djevelen"s advokat: på en måte kan jeg jo se loke/lucifer analogien(?) du kommer med. loke fikk jo balder eller brage eller noen drept med den mistelteinpilen og ble styrtet ned i sitt eget lille personlige helvete av den grunn.
<raven> nemlig. loke er ikke bare så åpenbart ond at det skinner av ham - men det er jo en del fellestrekk i loke/balderhistorien og i jesus/korsethistorien som er ganske vanskelig å overse.
<loki> nå synes jeg kanskje det blir litt dumt å trekke baldr inn i dette da hele den historien kom inn i åsatruen omtrent samtidig som kvitekrist slo seg ned i irland ved hjelp av denne munken patric
<raven> whatev. DU trakk balder inn i dette
<raven> jeg klarte meg fint uten ham helt til du komm.
<loki> ok. uansett: loke var jo samtidig åpenbart en av the good guys. han ble jo akseptert hele veien... og alle disse gudene var jo arketyper. storm og visdom og krig og kunst og fertilitet untsoweiter.
<raven> og loke var djevelen. ondskapen.
<raven> mørket
<loki> hold your horses!
<loki> loke var som jeg så ham Drift. ok.. han kunne lure folk. han fikk folk til å gjøre onde ting. men jeg er sikker på at han også fikk folk til å gjøre gode ting - det er bare det at det folk undertrykker
<loki> mest er ondskapen. loke var som jeg sa en av the good guys han var ingen vane eller faen de ble kalt. han var æse eller åse eller whatev
<raven> .. øse
<loki> =p
<raven> ;)
<loki> i en av de skapelsesmytene jeg har fått referert var det odin, høne og loke som i sin tid gav liv til ask&embla. odin gav sjel, høne visdom og loke, bæreren av nettopp mørkets ild, gav mennesket dets flammende blod..
<loki> og, lokes greske motstykke er jo ingen mindre enn

*ta-ta* Promethevs, da

<raven> Shelleys Unbound?
<raven> Lider i evighet for å ha gitt mennesket ilden\tanken\viljen?
<loki> the very one
<loki> loke...
<loki> loke var verken ond eller god. loke.. gjorde det som var nødvendig. loke manipulerte. loke var zen. tao. loke var den smarte. loke var machiavelli. odin var kanskje vis. men loke, loke han var smart. loke så intet skille mellom godt og ondt. loke bare så.
<raven> interessant synspunkt. vet ikke om jeg er enig... menmen.
<raven> next subject
<loki> heh
<loki> såh. gleder du deg til skolestart? ;)
<raven> :p
<raven> =(
<raven> nei. vet ikke om jeg lever så lenge en gang.
<loki> serriøst? kreft eller.no?
<raven> kreft i sjela.
<loki> som i selvmord?
<raven> som i at sjela mi spises opp fra innsiden. som i at alt som er godt i meg forsvinner og jeg er i ferd med å bli en ond og bitter mann.
<raven> jeg var en ulykkelig gutt men jeg ser hva jeg blir & det ække.no liv å leve.
<loki> så for å unngå å bli bitter og ond så skal du ta livet av deg akkurat som en alzenheimerpasient tar livet av seg for å slippe å bli ydmyket og dum++?
<raven> det var tanken
<loki> så hva er det, egentlig, med/ved denne frykten for å bli ond og bitter?
<loki> jeg mener, dere suicidale - if I may - redde for å bli onde, redde for at smerten dere bærer på en dag skal lttes ved at dere blir bitcher eller drittsekker -> projiserer, eksternaliserer, overfører smerten til utenforstående subjekter.
<loki> lettes even
<raven> jepp. sånn er det. vi er faktisk så indoktrinerte og hjernevaska med samfunnets verdier at vi heller tar livet av oss enn å bli dårlige mennesker.
<raven> ..
<raven> døh-øh.
<loki> who fuckin cares
<loki> jeg mener, who fuckin cares, enten tror du ikke og ingenting betyr noe og du kan jo minimum presse litt egoistisk nytelse inn før du dør - voldta noen, ran en jævla bank, (who fuckin cares)
<loki> når du er død så er du død og ingenting betyr noe lengre.
<loki> og om du tror... shit.. har du lest Dante? Commedia del Arte ellerhvadennåennheter? Selvmordsskogen.... Tar du livet av deg åker du rett til helvete åkkesom.
<loki> for å qvotere isaac bashevis singer: du dryler guds forpült største gave rett tilbake til ham.
<loki> Og det er ikke da bedre at du tar dine sjanser med "ond og bitter" heller enn å ta sjansen på evig lidelse i selvmordsskogen hvor du blir et tre og må lide forevig med den samme smerten som sendte deg ned dit inn the first place?
<raven> en interessant tankegang. ser du annet enn ytterpunkter?
<loki> jeg stiller ikke det spørsmålet to ganger.
<raven> hmm... not really. jeg vet ikke. jeg er vel ikketroende. men det betyr vel ikke at jeg ikke har et slags alment ansvar.. gjør det ikke?
<loki> arbeiderparti-filosofien?
<loki> som en gammel enuitt setter du deg på et isflak i det du ikke lengre kan gjøre nytte for samfunnet rundt deg?
<raven> sortof.. men jeg tenkte egentlig mer på.. vel.. kant og det kategoriske imperativ var vel kanskje mer det jeg tenkte på.
<loki> det må jo sies at denne mannen var en Grønn Seigmann av de sjeldne. men uansett så bruker han jo intet mindre enn selvmordet som eksempel på det kategoriske imperativ: vent ett øyeblikk, jeg har boka her inne:
<raven>..
<raven> venter
<loki> "et menneske er blitt rammet av ulykke og håpløshet og spør seg selv om det ikke ville være best å ta livet av seg. Men så tenker han på om en slik handling kan bli alminnelig lov, og da må han jo svare nei".
<raven> nettopp. my point exactly.
<loki> vel. Det Kategoriske Imperativ. forsøker du virkelig leve etter det? og tanken din er at siden det kategoriske imperativ er like umulig å etterleve som det kristne idealet om et liv uten synd så må du velge det miste av to onder?
<loki> velge å ta livet av deg - bryte ett imperativ - heller enn å bli ond og bitter og bryte maaaange kategoriske imperativ.
<raven> njei. men det var jo en måte å se det på dét da.
<raven> hva ville vært så jævla galt i at ALLE som faller i ulykke og håpløshet tar livet av seg?
<loki> lol[38]
<raven> ?
<loki> et menneske er blitt rammet av ulykke og håpløshet og/men spør seg selv om det ikke ville være best å IKKE ta livet av seg. Men så tenker han på om en slik handling kan bli alminnelig lov, og da må han jo svare nei"
<raven> rofl[39]
<loki> hihi
<raven> men du skjønner hva jeg mener?
<loki> jo. Kant valgte jo ganske konsekvent utgangspunkt som passet det han skulle bevise og sånn 200 år senere så ser en jo at mange av verdiene han forfekter jo er preget av personen og tiden han lever i - ikke ren tenkning altså.
<raven> tja, egentlig. du er nesten der. deilig å prate med deg. andre jeg har pratet med dette om... de sier enten åh-no, du måkke ta livet av dei, du har så mye talent og du har så mye å leve for" eller så er de bare så sinnsykt forståelsesfulle - for de vil ikke annet ennd ø selv og misunner deg motet.
<raven> ei jente jeg prata med her ville vi skulle gjøre det sammen. (har de talentløses liv lavere verdi?)
<loki> ikke glem at jeg er loki - til Ragnarok skal jeg pines for min manipulasjon.
<raven> du manipulerer? hvor styrer du meg loki?
<loki> in character må jeg si: jeg ble  d ø m t  til å pines for min manipulasjon. jeg har aldri manipulert noen. jeg bare åpner dører.
<raven> ... og hvilke dører forsøker du åpne?
<loki> (og selvfølgelig har de talentløses liv lavere verdi - å putte unger på noen som er mindre enn deg selv er en fåkkin evolusjonær forbrytelse - tenk på det neste gang du puler ei av dem du kan se på flere hundre meters avstand er dømt til et liv som alenemor.)
<loki> jeg vet ennå ikke hvilke dører du  h a r  en gang - og ihvertfall ikke hvilke som er åpne og hvilke som kan åpnes
<raven> :)
<raven> kant sa forresten også at det moralske onde generelt har den egenskap at det motarbeider seg selv og skaper rom for det gode.
<loki> ergo...
<loki> blir alt pfett uansett om du er god eller ond? Eller motarbeider også det gode seg selv og skaper rom for det onde?
<raven> jeg tror nå helst at kant mente man skulle være ond jeg. skape rom for det gode. viktig. spør drillo. rom er viktig.
<loki> hihi
<raven> og dessuten... så kan en jo isåfall nesten si at det er godt å være ond og ondt å være god.
<raven> *ack* sofisme
<loki> vi sporer av, min venn, we digress
<loki> så hvorfor tenker du på selvmord?
<raven> egentlig så tenker jeg faktisk ikke på selvmord. jeg har allerede bestemt meg for å gjøre ende på d hele
<loki> hvorfor?
<raven> det evindelige hvorfor.
<loki> m-m. det evindelige hvorfor.
<raven> ikke det samme hvorfor som driver meg utenfor, men ett av dem.
<loki> "hvorfor" driver deg i dødens favn? det tror jeg ikke.no på
<raven> hvorfor er jeg her? hvorfor gidder jeg? hvorfor gjør de som de gjør? hvorfor liker ingen meg som den jeg egentlig er? hvorfor liker ingen meg punktum? hvorfor?
<raven> tro meg. "hvorfor" driver meg i "dødens favn"
<loki> retorikk: "hvorfor". ikke eksistensielle spm. ikke eksistensiell angst. ikke medmenneskers ondskape ller uvitenhet eller whatev. og ihvertfall ikke, under noen omstendighet, din egen evne til å gli inn. bli akseptert, elsket og forstått. ja. kanskje tilogmed pult.
<loki> men... "hvorfor".
<loki> `?
<raven> om vi skal leke retorikk-leken. ok
<raven> men samtidig... alt kan oppsummeres i et eneste stort forbanna jævla HVORFOR!
<loki> ok. la oss droppe de eksistensielle spm intill videre. du sa:[cut->paste] "hvorfor gjør de som de gjør"&"hvorfor liker ingen meg/som jeg egentlig/er"
<loki> er de andre guttene slemme med deg?
<raven> det ligger liten grad av nødvendighet i det å være sarkastisk loke/loki
<loki> sorry kunne jeg sagt om jeg var typen til å be om unnskyldning <loki> men det er jeg ikke.
<raven> jeg har vært tråkka på hele livet. fordi jeg er smartere enn dem. de er redde meg. så ja: de andre guttene  e r  slemme med meg. første gang jeg ble banka opp på vei fra skolen var første-faens-skoledag.
<raven> jeg kunne lese da jeg var fire. jeg gikk på livssyn. jeg var ... annerledes.
<raven> de har kanskje slutta å banke meg i skoletida. men dritt får jeg uansett. siste gymtimen i fjor skalla en av disse idrettstypene meg ned mens vi spilte fotball. gymlæreren sa det var en del av spillet, vil du være med på leken får du tåle steken
<raven> for det første vil jeg faen ikke være med på leken. jeg må. om jeg skal UiO.. så  m å  jeg være med på leken.
<loki> UiO=Universitetet i Oslo?
<raven> the very lapp
<loki> same?
<raven> akkurat
<loki> så du får juling. du er en smart kid. burde ikke visshten om at en dag tjener du spenn og ikke de være nok for deg? at jenter... de fineste jentene ganske konsekvent går etter de gutta med mest spenn?
<loki> vissheten om at du en dag har mest spenn og penest dame mens disse scrubsa har en drittjobb og en drittdame som knuller andre som også hater det liva deres ble til?
<loki> alt godt kommer til den tålmodige. og du er i ferd med å gi opp på siste lengde. tredje gym... også er du ferdig. plutselig sitter du midt i ett fett liv og får den ene alderskrisa etter den andre for tiden synes deg å gå så jævla fort.
<loki> når du er en kid så synes du tiden går alt for sakte. alt er kjedelig og du kan faen ikke bli voksen raskt nok. og når du er voksen så raser tida av sted. sånn er det bare. folk som ikke har tredveårskrise har kjipe liv. sånn er det bare.
<loki> om det var pfett å være barn hadde tiåringer hatt tiårskrise.
<loki> og jeg lover deg; du skal få den kjipeste tredveårskrisen av dem alle.
<raven> jeg ser hva du mener. men jeg hater. jeg hater så dypt... så dypt. jeg er på mange måter en annen fyr nå enn den jeg var for bare et par måneder siden...
<raven> jeg vet ikke om jeg orker å spise mer dritt. jeg er ingen blond babe med opplåste pupper hvem som helst kan knulle i rævva. jeg er en Mann og jeg er redd for at neste gang en av de pripne små fittene ser nedlatende på meg i gangen, eller neste gang en av de sportsdustene dytter til meg på vei ut døra, eller neste gang en av de wannabe-gangsterne går ette meg...
<raven> at jeg bare tilter.
<raven> tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-tilt-t
<raven> sier det inni huet mitt.
<loki> og det er galt fordi?
<raven> fordi de ikke vet hva de gjør? fordi de umulig kan skjønne hva de leker med? fordi... fordi...
<loki> åhh. du er lissom superhelten Carpenter-Boy's  reinkarnasjon?
<raven> snedig joke, du må ha vært fornøyd med å tenke ut den jah.
<loki> tilgi dem far - de vet ikke hva de gjør?
<loki> (joda: snekkergutt er en av de bedre jeg har tenkt ut)
<loki> det er bedre å ta sitt eget liv.. kanskje noen av dem får dårlig samvittighet, men uansett, det er bedre å ta sitt eget liv enn å være en byrde. eller enda bedre -> la mennesker ta konsekvensene av sine handlinger?
<raven> ta konsekvensene?
<loki> om noen tråkkker på meg... om broen brenner og du er i veien....
<loki> det er alltid konsekvenser. du er åpenbart anderledes. konsekvensen er at du blir utstøtt.
<loki> hvorfor... det evindelige hvorfor... men still deg selv dette hvorforet... hvorfor skal det være slik at den neste konsekvensen i konsekvens->rekkefølgen - etter at du blir utstøtt - skal være at du stille og rolig (og uten for meget sjelesårende brysomhet for De der etterlates) går hen og tar ditt liv?
<loki> for du er vel appå-til typen til å gjøre gjerningen udiskriminerende diskret, hygienisk rent og pent... så ingen skal bli brydd med mareritt eller blodig vaskearbeid for å skjule Hinmannens snarvisitt på gutterommet.
<raven> heh... jo faktisk.
<raven> så en film en gang hvor det var en dude som skulle skyte seg eller noe eller whatev. og det siste han gjorde var å legge håndklær utover gulvet.
<loki> blodsøl?
<raven> yezz. en tankegang jeg kan forholde meg til.
<loki> bygones. hvorfor skal ikke konsekvensen av at de ikke bare nekter deg å ta del i felleskapet, men faktisk gjør sitt beste for å støte deg ut i de ytterste mørke...
<raven> jeg ser hvor du vil. columbine colorado.
<raven> loki du har valgt ditt nick med omhu.
<raven> ja. voffo ikke? Tømme BSU'en og kjøpe våpen for spenna. Og... drepe dem.
<loki> voffo ikke? Kant?
<raven> det kategoriske imperativ?
<raven> kanskje nettopp det kategoriske imperativ er en god grunn til å drepe dem.
<loki> kanskje.
<loki> kanskje det ville være en nyttig lekse for sportsidioter og pene dårlig oppdratte veloppdragne jenter som tråkker andre ned for å dandere sin egen fåkka selvfølelse.
<raven> har du lest slashdots artikkelserie om columbine?
<loki> njet. har du?
<raven> nei. har hørt den var jævlig bra dog.
<loki> det første som slo meg... jeg satt faktisk og så på tv den natta. Jerry Springer var akkurat ferdig som siste program på tv3... med kroppen full av sentralstimulerende hvitt, hvitvin og insomnia satt jeg&flippa mellom tv-shop, bbc world, cnn og deutche welle. Og plutselig løp en gråtende jente rett mot meg.
<loki> rett mot meg løp hun rett inn i stua mi... full av panikk og kameraet snudde...
<loki> i kvalitet av å være virkelighet var det hele så velregissert at det ble surrealistisk.
<loki> og pappaen til denne pene straighte amerikanske jenta stod der og hun løp rett inn i armene hans og hun brøt sammen i hulkende gråt. Og det var noe av det sterkeste jeg har sett.
<raven> og det første som slo deg var?
<loki> det første som slo meg var "fy faen så jævlig".
<loki> og jeg gråt.
<loki> og litt senere slo det meg at det der kunne så jævlig godt ha skjedd her. i lille Norge. jeg lurte på, og har lurt på, hvorfor skjer det ikke her? det er mer enn nok av kamikazegutter i Norge. barnheiagutta. med sin iq på 73 og 74... de er ingenting. (Bush btw[40] har visst hele 76 høhøhø)
<raven> heter det ikke  b a n e h e i a  da?
<loki> yeah, sometimes I'm so funny I wanna kill myself.
<loki> anyhoo: de farlige er sånne som deg.
<raven> men?
<loki> ja det er det jeg ikke skjønner. dere begynner med dop, går på sosialen eller tagger eller spiller punkrock eller dreper dere.
<loki> hvorfor? Hvorfor tar du ikke bare AG3en til pappan din. Skriver et avskjedsbrev - forteller HVORFOR med store blodige bokstaver. og dreper dem alle.
<loki> hvorfor   !?
<raven> hehe. "det evindelige hvorfor".
<raven> tja. hvorfor? men... var det alt som slo deg?
<loki> alt?
<raven> "alt" ja. at det var så jævlig og at... at det kunne skjedd her?
<loki> nei. det var ikke alt. litt senere tenkte jeg at det som hadde skjedd var godt. godt for det amerikanske samfunnet. De trenger flere smeKKKer i trynet som det der - jævla guns dont kill ppl, ppl kill ppl iddioter. Jeg hater mange, men jeg hater amerikanerne mest av alle. De er facister og facister skremmer meg.
<raven> fear leads to anger and anger leads to hate, on the path to the dark side of the force then you are
<loki> det var kanskje ikke  a k k u r a t  sånn yoda sa det?
<raven> det tviler jeg kanskje litt på.
<loki> ...
<loki> vi lever i en verden uten grenser: en god lekse for amerikanske jocks og bønnegruppeiddioter-> er en god lekse for foppal-spillende åfyfaen så nåkk vi har med oss-selv nårsker.
<loki> og så tenkte jeg
<raven> du er en antagonist loki, men jeg hører deg.
<loki> så tenkte jeg.. fy faen for noen tapere de gutta var.
<loki> fy faen.
<raven> de var mange ting, det er jeg sikker på. men tapere var de faen ikke.
<loki> åjo.
<raven> jeg regner med du ikke kommer til å la det utsagnet stå ubegrunnet?
<loki> folk flest synes jeg er litt psyko når jeg sier ting som dette...
<raven> meeeeen?  ;)
<loki> 12 stykker? hva faen er 12 stykker? 12 stykker kombinert med mangelen på et virkelig oppklarende og rasjonelt selvmordsbrev... dette forteller meg at de var tapere. de er som en fyr som dreper kona og unga sine. de mente ingenting. kunne ingenting. ville ingenting. de bare gikk rundt i lærfrakkene sine og digga Leonardo de fåkkin Caprio. <loki> loosers.
<raven> du mener man burde klare flere?
<loki> mener ikke du?
<raven> is now known as <battlebird>
<battlebird> jo. 12... 12 forandrer ikke verden.
<battlebird> ...
<battlebird> has left the channel

 

 

 

 [Slik er det. Slik må det ha vært.]

 

 

 

 

 

 

Fåkkin Huge Arabisk Pikk
Ada, Nagel&Alicia - fredag 14. september 2001

"Workers of my fatherland, have faith in Chile and her destiny. Others will overcome this grey, sad moment when treason strains to conquer. Go forward knowing that much more sooner than later, the great avenues will open anew to let pass free people to build a better society."
Salvador Allende 11. september 1973


"Jeg synes det er grusomt jeg, 8000 døde, helt forferdelig. Åsså kremen av USA da, de flinkeste advokatene og de råeste meglerne. Kommer det til å komme noe som helst godt ut av dette så er det at talibanerne endelig får sitt for det de gjorde mot de hellige buddhastatuene." Langt borte kunne Nagel høre storebroren fortelle om hans reaksjon til ukens samtaleemne "... jeg kødder ikke: I det fly #2 raser, glir, inn i world trade centeret roper jeg bare "goooooOOOOOOOO CHIIILEEEEEEEEEEEEEEEEEE!!!!!!" av mine lungers fulle makt. Der fikk de faenmed tatt dem for det de gjorde mot Allende for faenmed på dagen 20 år siden. Eller var det 18? Who cares." 

Han er lei det allerede. (Selv finner han nesten scenen erotisk - men han er jo åpenbart i en svært seksuell fase av livet. Airbusen smeller ikke inn i veggen, den bouncer ikke tilbake, det bare glir inn, som et støt, som en                   Fåkkin Huge Arabisk Pikk
som stappes inn    i Amerikas Usmurte Endetarm. 
       Han forsøker ikke tenke for mye på det).
Han smilte i stedet hvitt til Alicia som satt ved hans side og så ut som om hun var i ferd med å skulle gi dem en stor dose bryr-seg. "Dette blir faenmed en Lewinsky eller OJ all over again. Dette skjedde på tirsdag, og jeg er faenmed drittlei det allerede. Det var kult de første 14 gangene jeg så det flyet gå inn i det forvokste huset men nå er jeg faenmed dritt-dritt-drittlei - men kommer sikkert til å måtte høre masete pjatt om dette i mange år fremover." Hun ler. Han snur overkroppen til henne og spør konspiratorisk om ikke de to, hun og han, skal prate om noe annet. Alicia nikker ivrig, og de prater mest om henne.

Alicia er en sytten år gammel pike, høyreist og vakker, opprinnelig fra det som en gang var senterum i Jugoslavias solkyst. Dubrovnik. En by som har vært kjent i århundrer for sine vakre kvinner. Modell selvfølgelig. Ada tok henne med hjem til middagsselskapet direkte fra et studio-shoot. Nagel flørter åpenlyst men uskyldig med henne hele kvelden, Ada later som hun ikke ser, og når Ada ikke kan se flørter Alicia tilbake. Som alle pene bortskjemte jenter vil hun ha det hun ikke kan få. Når klokken nærmer seg tolv blir Alicia urolig. Hun sier hun burde stikke hjem. Foreldrene hennes er konservative og strenge. Ada sier hun må bli, sier hun kan ringe foreldrene og si at hun overnatter - hva kan det skade om du spiser sent sammen med fotografen din som attpåtil er en kvinne? Hun blinker til dem; Alicia og Nagel oppfatter betydningen av det ene øyet som lukker seg mens det andre ser omtrent motsatt.

Selskapet fortsetter livlig en times tid til, det er mer enn nok å drikke, som dink[41] har en råd til full bar. Etter en langtrukket lissom-intelektuell diskusjon om hvordan Twin Towers ville påvirket det norske valget om valget hadde vært dagen etter i stedet for dagen før, (generell enighet om (såkalt) Stø Kurs og Det Norske Arbeiderparti), stikker de første hjem eller på byen. Et par timer senere er det bare den stusslige buddhisten som gleder seg til talibanerdød og broren igjen. Broren ser som alltid edru ut, buddhisten greier knapt sitte på stolen. Så løper han på do. Ask sier det kanskje er på tide for ham å stikke. Og stikker. Ada unnskylder seg, sier hun må jobbe tidlig i morgen, går ustøtt til soverommet. (Ada blir heller aldri ustø.) Alicia rydder litt opp mens Nagel legger studenten på sofaen, setter en bøtte ved siden av ham og trekker et pledd over ham. De setter seg sammen i strömstad-toseteren, drikker ut drinkene og tar en siste sigarett. Jenta har røkt som en østeuropeisk fabrikkpipe hele kvelden. Noen ganger glir mennesker så glatt inn i den stereotypen man har laget for dem at det (nesten) er skremmende. Hva ligger under? Et øyeblikk ser han henne nesten som et menneske. Dypblå øyne, nesten 180 centimeter, neppe mer enn 50 kilo, hvite rette tenner, perfekt hud og symmetriske ansiktstrekk uten egenart. Men det er påfallende viktig for henne å bli likt. Han greier ikke helt se om det er fordi hun ikke har noen dybde, eller om det er fordi han ikke greier se gjennom den masken hun tilsynelatende sliter sånn med å få puste gjennom. Noen masker kveler deg. Var det ikke det Portishead sa? [I can’t breathe through this mask].
 "Du må nok ligge inne sammen med oss nå som sofaen er opptatt" sier Nagel. "Er du sikker på at det går greit?" Selvfølgelig er han sikker. Hun er søt. En annen tid, et annet sted: han kunne hjulpet henne puste.

De går inn på soverommet. "Sover du Ada" spør han høyt - han hører på pusten hennes at hun er våken. Ikke en lyd. Han ler. "En gang hun skulle intervjue en eller annen som var viktig.. hehe.. forsov hun seg på tross av alarmklokke, alarmen på mobiltelefonen OG telefon-vekkinga..." Hun ler. Så ler de sammen. Han kler av seg alle klærne og legger seg. Hun beholder g-strengtrusa på, hun snubler ustøtt i sengekanten så de små spisse puppene spretter og disser, hun fniser og legger seg ved siden av ham i den brede senga, men med ryggen til. Nagel går rett på sak. Han legger en hånd på hofta hennes, kysser henne i nakken. Hun blir urolig, anspent. Han stryker henne over den sylslanke kroppen hennes - hun er helt glatt. "Antageligvis er hun vel så øst-europeer at hun må vokse hele kroppen..." tenker han, og skammer seg faktisk over tanken. <Han gliser>. Kysser henne i øret, hun tør ikke bevege seg. Han stryker puppene hennes (hun gisper faktisk ved første berøring – nytelse), <han lukter henne>, brystvortene er stive og harde. Han presser ståpikken mellom rumpeballene hennes, lar en hånd gli under trusa og koser litt med den glatte fitta (han tar seg nesten i å savne hårete fitter) før han målbevisst begynner å fingre klitten hennes. Så stikker han en finger inn i henne og hun slipper et svakt undertrykt stønn. Han fingrer henne litt, begynner trekke ned trusa. Hun holder igjen, hvisker noe så lavt at han ikke kunne tydet ordene om det ikke hadde vært (så) åpenbart ut fra sammenhengen: "Er du sikker på at hun ikke våkner 'a?". Han svarer halvhøyt at Ada ikke ville våkna om han hadde rista i 'a nå, Alicia slipper trusa, han trekker den av henne og smyger seg inn bakfra. Til å være sytten kjennes hun godt brukt ut. Han tar henne sakte, sakte mens han fingrer klitten hennes. Snart kjenner han fitta hennes trekke seg rytmisk sammen, kjenner hele kroppen hennes skjelve og hører pusten hennes gå dypt og tungt med små svake ynk. Så lar han det stå til. Hun er modell - noway at hun går på pillen. Han hopper av i siste øyeblikk og fanger mesteparten av sponken i hånden og mens de siste rykningene rir ham gnir han inn puppene hennes med den varme seige sæden.

De holder rundt hverandre og i det han kjenner at han er i ferd  med å sovne legger han seg på rygg. Finner Adas varme hånd som klemmer hånden hans og sovner.

Tidlig neste morgen våkner han av at jentene prater ute i gangen. "Takk for i går" sier Ada. Døra står på gløtt. "Det var bare såååå trivelig" sier hun med den overtrivelige lyse uskyldige venninde-stemmen sin. Han hører ikke hva jenta sier men han må bite seg i underleppa for ikke å fnise hysterisk. Så sier hun "Jeg tror de bildene ble FaenSåRå. Om jeg pusher litt er det ikke til å se bort fra at jeg greier skaffe deg en forside med dem [no, no, don't thank me] - hun moteredaktøren er skyldig meg en tjeneste eller 7... jaja.. vi ses vel snart." Han hører de smaske hverandre på kinnene og så går ytterdøra igjen.
 Ada ler høyt i det hun kommer inn på soverommet. "Hehehe..." fniser hun. "Hun så'kke no' særlig skyldig ut... hehe... fylleangst, the mother of fylleangst.. hehe."
 Hun lar morgenkåpen falle til gulvet. Tråkker trusa av seg. "Å fy faen så kåt jeg er!" Sier Ada. Kryper opp langs låra hans, sier "La oss se om hun smakte godt...” Hun suger ham, slikker grådig i seg de stivnede restene av fittesaft og han kjenner han blir beinhard på tross av snikende fyllesyke. 

 

 

 

 

[Slik er det. Slik må det ha vært.]

 

 

 

 

 

marionett
Nagel&Ada - lørdag 15. september 2001

"how much do you Love me?"
The girl asked.
"my Heart is yours."
i Answered.
"that doesn’t Mean anything."
the Girl said. (...)
i Kissed her.
stroked Her cheek.
And said:
"it Does mean something,
and This; is how much
i love you:

If your heart stopped
&no Donor was
to be Found...
I would walk into the e.r.
with a Gun in my hand.
tell the Nurse my business, [there]

: and blow my Brains
all over the Hospital wall.

Because:
'My Heart Is Yours'
to Keep."

I et mørkt hjørne under en trapp hvor lyset ikke slipper til sitter Sol og Ada. Scenens rekvisitter er en halvfull flaske rød barbaresco, to store smakfulle vinglass full av mørk blodfarvet vin, en rød og hvitrutet duk og et naturhvitt stearinlys stukket i en klassisk fiascho-flaske. Den svake trekken under trappen har gjort at den bastkledde flaskelystestaken, som en gang inneholdt chianti, nesten ser ut som om den er støpt [døpt] i hvit stearin. Fra høytalerne surrer dramatisk, angstfylt og melankolsk opera full av italiensk pathos. Ada lengter etter pathos.

De har vært et slags par snart et halvt år nå, (tirsdag om en og en halv uke), helt siden den kvelden Sol ble med henne&Nagel hjem. Kanskje det bare er bakgrunnsmusikken som gjør det, men der de sitter og drikker vin som et vanlig forelsket par føler hun seg som en karakter fanget i et drama. Et drama som spiller seg ut etter bestemte regler, som en skrekkfilm eller en middelmådig hollywoodthriller. Hun ønsker desperat hun forstod reglene. Hun er sikker på at om dette var en film så ville alle tilskuerne umiddelbart forstått reglene - irritert seg over at hun forutsigbart åpner døren hvor faren truer, sier "gå du den veien så går jeg denne" eller forutsigbart sier det ene eller det andre mens tilskuerne selvbevisste knapt orker se den patetiske scenen som utspiller seg på lerretet. Som en karakter som går ut for å sjekke hva den lyden var og alle vet at hun aldri, aldri, aldri kommer tilbake. 
     [Ever. Neverever.]
Skulle ønske hun kunne stikke. Kunne ønske hun kunne reglene.

Sol vil hun skal dumpe Nagel. En gang ville hun sagt det var uaktuelt. Men dramaet spiller seg ut. Hun og Nagel er fanget av deres eget forholds dynamikk. Jo nærmere hun har kommet Sol -> jo mer utagerende har den seksuelle eksperimenteringen mellom henne og Nagel blitt. Spillet fanger. Nagel kan ikke si noe om hennes forhold til Sol, hun har gitt ham en hånd hvor han puler den ene jenta etter den andre etter hennes ønske. Ikke at han er så jævlig motvillig, men uansett. Han spiller med en hånd hun har gitt, og hun spiller med en hånd hun selv har gitt. Men når spillet er i gang er det ikke lengre mulig å bytte kort. Om dette var poker, så har spillet gått så langt at det er for sent å kjøpe nye kort. Han kan ikke kjøpe seg nye kort, han kan ikke skifte ut hånden og potten er alt for stor til at han kan kaste seg. Han kan ikke si noe, og de, hun, trekker spillet lengre og lengre, legger innsatsen høyere og høyere mens hun venter på en slags forløsning. En slags åpenbaring av spillets regler. Forståelse av dynamikken mellom karakterene, mellom spillerne. Er det et drama eller et spill? Eller begge deler? Evas dans med Hinmannen. Uendelig uavvendelig liv og død.
     [you should have never ate them red pillz]
Lille stemme, jeg kjenner deg. Jeg vil forandre noe. Ada tar Sols hånd, begge lytter til musikken. Begge tenker. Begge nyter hverandres stillhet. 
     [ingenting du gjør kan endre noe]
Sol ser på henne. Ada lener seg frem. "Jeg elsker dette" sier hun "å sitte med deg, uten ord." Hun lener seg over bordet. Ada&Sol kysser. Ømt. Kjærlighetsfullt. Hengivent. Hun bryter kysset. Setter seg tilbake. Nipper til vinen. Ønsker desperat å si "jeg elsker deg", men hun vet hun ikke kan. Ikke ennå. Fy faen så butch hun er. Solveig sier det. Sier hun elsker henne. Ada åpner munnen for å si det tilbake, men Sol hysjer henne. Det er vel kanskje derfor hun elsker henne. Sol skjønner spillet bedre en noen, og vil ikke at det kortet skal spilles enda. De drikker opp vinen. Ada betaler, bestiller taxi og følger henne hjem. Sol er sliten. De sier godnatt. Ada spaserer Hjem Til Nagel mens hun mediterer over ordene Butch/Bitch/Biutch.

Nagel sitter hjemme bak datamaskinen. Guttekveld med gutta alene - han elsker dette årtusenet. De har spilt counterstrike og chatta i mange timer. 
 
    
Ingenting; 
     som å teame opp med gode venner
     blåse huet av folk du ikke kjenner.

Han drikker god cognac, voksen nå, og nykvernet colombiansk kaffe. Chatter med en kompis fra way back in the days og ruler på #quizz-show. Mange folk her til å være lørdagskveld. Han har ikke dårlig samvittighet. Han har et liv. RL[42] Rules. Ada dro for mange timer siden for å treffe dama si.

Av og til savner han kjærestetinga de pleide å gjøre sammen før i tiden, men som regel har han det bare fett. Ada og Sol gjør de slitsomme kjærestetinga, sitter på café og drikker vin og prater om følelser, går på dårlige filmer sammen, stikker på stranda eller i parken.. mens han og Ada gjør de kule tinga, de bor sammen, knuller og elsker, stikker på fester og 
                     [stuff]. 
     Og samtidig har de blitt mye mer kompiser enn de var noen gang før. Hvorfor vil alltid jenter at typene deres skal slutte å være typer og bli venninner? Han har aldri skjønt det der. De sjekker opp damer sammen. Jakter. Sånn som i går. Fy faen så sexy det var å knulle Alicia mens Ada lå ved siden av og lot som om hun sov. Og den sexen de hadde morgenen etterpå... han hadde fått henne til å komme så høylydt at hun rødmet over sin egen nytelse – mens han duden lå på sofaen i stua med fylleangst og hørte på. Digg. Og uansett, når han en sjelden gang savner å stikke på café med henne eller stikke på kino med henne... så hjelper det at han har pult dama hennes. <Han gliser>. Selv om hun har slutta å ta bilder av henne og slutta å fortelle grisehistorier om hvordan hun tar henne mens de knuller så er det noe de deler. Adas jentekjæreste gjør dem sterkere, gir dem ny energi uten at han skal behøve være sjalu. Tanken på pikken til en annen fyr inne Ada gjør ham fysisk kvalm. Dette med at hun har jentekjæreste er bare sexy - selv om han ikke får være en del av det lenger.

Han hører lyder i trappeoppgangen, fnising og snubling, og det blir rota med nøkkelen i døra og så kommer Ada og en eller annen jente inn døra. Nagel snurrer luppiostolen rundt og smiler sitt hviteste mest sjarmerende smil til jentene. Han studerer dem mens han avventer et slags signal fra Ada om hvordan han skal forholde seg. De er fnisete og fulle. Ada spiller, for hun blir ikke så full. Jenta er ung og drita, hadde han vært dørvakt hadde han ikke sluppet henne inn og hadde hun vist legg  hadde han sjekket den nøye. «Schpiller du baby?» Han smiler, nikker. «Bare schpill videre du tiger, vi jentene skal drikke litt vi.» Han snur luppiostolen tilbake mot skjermen, drikker mer cognac, lurer på hva Ada har tenkt nå. I øyekroken ser han flasker med lemonteezer bli satt på bordet, shotglass og der gikk jammen ta den superharry «black death» tequilaen på bordet sammen med ei saltbøsse i pusset stål og ei fjøl med en grønngul umoden sitron. Musikken settes høyt på, no' rapgreier - wu-tang? Ekke det nesten old-school da?, og bak ham shottes det tequila og drikkes teezer. Musikken spilles så høyt at han ikke kan høre annet enn bruddstykker av samtalen og ikke så veldig mye senere kan han se at Ada er full på ordentlig og ungjenta nærmer seg overstadig. Han savner den tiden, da alkohol var så uvant at kroppen ennå ikke hadde lært seg å si i fra med kvalme før lenge etter at grensen var nådd. Da han var atten greide han å drikke en kasse øl+ukjent mengder sprit på en eneste kveld - nå greier han max atten pils på et halvt døgn. Han lurer på hva Ada egentlig driver med. Denne jenta er så full at hun ikke kunne knulla doggystyle uten å miste balansen og uansett er hun så ung at om hun hadde prøvd å sjekke ham opp på en fest så hadde han antageligvis reagert ved å gjøre narr av henne.

Når halve flaska er borte går jenta på do, hun blir lenge, men når hun kommer tilbake fortsetter de å drikke. Tequilaflasken blir nesten tømt før de forsvinner ut på soverommet. Nagel skjenker seg ennå en cognac, han kjenner at også han begynner å bli full - ikke sånn som jentene, men absolutt full. Etter en stund kommer Ada ut på stua igjen. Hun er naken nå. Han kan se at hun er kåt, den ubarberte fitta har oppsvulmede kjønnslepper som nesten strutter. Han snur seg mot henne, hun lener seg over ham, kysser ham vått dypt og drita. (Hva er det med jenter egentlig? De kan være så frigjorte at deres forknytte søstre synes lenket i årtusengammelt patriarkalt bly – men fortsatt må de ha 3 tequila før de kysser med begjær.) Han lar hånden stryke over fitta hennes, hun er tørrere enn han hadde forventet. Men så er det jo heller ikke alltid en direkte sammenheng mellom hvor våt noen er, eller hvor stå man har, og hvor kåt man faktisk er. Hun setter seg på kne foran ham og han føler seg som en konge med hendene på armlenene. Hun lar en hånd gli over maven og over brystkassen hans, hun leker med brystvorten, kliper den, koser med den mens hun åpner buksesmekken hans. Så begynner hun å suge ham, i begynnelsen er han slapp og hun tar hele ham inn i munnen, slikker ham øverst på ballene og nederst på pikken. Det er deilig og han kjenner den vokse, kjenner hvordan pikkhodet presser mot halsen hennes. Hun suger ham som bare hun kan det og han vil komme, han presser så godt han kan mer blod inn i den allerede benharde stramtissen og løfter ballene. Men hun lar ham ikke komme, så snart hun kjenner det begynner å rykke i pikken hans slutter hun å suge ham. Trekker av ham buksa, trusa, sokkene og t-skjorta. Slikker ham på ballene, slikker ham oppover stammen, og når pikken har roet seg litt ned, ikke er riktig så hard, begynner hun å suge ham igjen. Når han så nesten kommer igjen stopper hun pånytt. Tar ham i hånden og leder ham inn på soverommet mens pikken vipper opp og ned i blodfull forventning for hvert skritt han tar.

I senga ligger jenta avkledd og bevisstløs. Hun er solbrun med skarpe bikinilinjer, det har vært en lang sommer. Hun er tynn, så tynn at han mistenker at hun ikke bare spyr når hun er full. Puppene hennes er små, brystvortene har nesten samme farve som resten av huden, de halvstive brystvortene er små som knapper. Selv om hoftene er smale stikker hoftebena ut og lager sensuelle skygger på den perfekte ungjentehuden. Fitta hennes er hårete, men ikke så veldig, det sorte nesten slette håret minner ham om fittehåra til japanske pornodamer. Maven hennes er flat og i navlen henger den obligatoriske navleringen - bare en vanlig ring med himmelblå kule i. Tærne hennes ser litt rare ut, sammentrykte og noen pedikyr har de nok aldri fått. Hun er ganske søt, men senere skal han legge merke til at øynene ser ut som om de er for små og sitter for dypt. Hun har for mye sminke på seg.

«Legg deg.» Sier Ada. Han legger seg ved siden av jenta. Hører den avslappende dype pusten hennes. Han kjenner han blir betenkt, men før tanken rekker feste seg har Ada begynt å suge ham igjen. Hun legger hånden hans på jentas mus. Hun er tørr. Han stryker henne, stimulerer klitoris. Underarmen hans ligger på maven hennes, hun er svært varm. Etter en stund kjenner han at hun begynner bli fuktig. Ada tillater ham fortsatt ikke komme, bare bygger opp kåtheten hans, suget hans, drive’n hans uten å la ham komme til klimaks. Han vet hva hun vil. Han stikker forsiktig en finger inn i jentas fitte, hun er glatt og våt. Ikke så veldig våt, men våt nok. Pikken svulmer i det han kjenner jomfruhinna hennes ca. 2 fingerledd inn. Han fingrer henne utenfor hinna, utvider henne, gjør henne våtere uten å sprenge den eller gjøre henne vondt. Han kjenner forsiktig på møydommen, han greier akkurat presse det ytterste ringfingerleddet gjennom den lille åpningen, kjenner hvordan den tynne hudfolden presser mot fingeren hans og skaper et slags vakuum. Han trekker fingeren forsiktig tilbake, han vil ikke sprenge den, og fortsetter å fingre den ytterste delen av fitta med langfingeren. Den øverste delen av langfingeren lar han gli over klitten hennes og hun blir våtere og våtere, hun vrir seg og sukker men viser ingen tegn til å våkne.

Mens Ada suger ham sitter hun med et kne på hver side av benet hans. Plutselig kjenner han det drypper kaldt slim ned på leggen. Han ler. «Er du kåt eller?» sier han retorisk med stemmen full av latter. Hun stønner.. «Åja». Hun rødmer. «Ta henne».

Uten å tenke en tanke legger han seg mellom beina til jenta, sprer dem. Ada legger seg opp i senga, tar tak i pikken hans og styrer ham inn. Han presser seg sakte gjennom hinna hennes og dypt inn i jenta og ligger stille litt. Ansiktet hennes vred seg svakt, som i smerte i det han sprengte henne opp. Men hun ligger rolig. Ada ligger ved siden av, studerer dem. "Pul henne Nagel... ta henne sakte, få henne til å komme". Stemmen hennes er grøtete. Han begynner å ta jenta sakte mens Ada legger en hånd mellom dem og begynner å fingre klitorisen hennes. Hun er vanskelig å få pult ordentlig når hun bare ligger der. Han legger en hånd under rumpa hennes, smal og glatt, lar langfingeren presse mot anus uten å trenge seg inn, styrer henne og glir helt, helt inn i henne. Tar henne med lange seige tak og snart begynner hun å sukke og stønne og vri på seg. Han puler henne raskere nå og underlivet hennes har begynt å gjøre motbevegelser, hun stønner og beveger seg som om hun vil ha ham dypere inn i seg. Så glipper øynene hennes opp. De er brune. (Og Nagel legger merke til at øynene ser ut som om de er for små og sitter for dypt.) «Hva gjør du?» spør hun med snøvlete lys stemme. Stemmen er full av frykt og sjokk, men også av nytelse, en usagt bønn om ikke å slutte. Han fortsetter å ta henne. Ada stryker håret hennes vekk fra ansiktet, sier «han gjør deg til kvinne, jenta mi.. nyt det.» Og hun ligger stille. Konflikten river henne nesten i stykker. Det er deilig, deilig, men det er galt. Det var ikke sånn det skulle skje. Ikke sånn.

Ada føler det som hun er i ferd med å eksplodere av følelser, hun er så kåt at hun kunne dødd og samtidig er det en følelse eller tanke eller noe som svever inni henne som vokser, fyller hele den uhåndgripelige tingen i brystet som ikke er henne og hun kanskje tror er det de kaller sjel eller hjerte. «Sprut henne full Nagel.» hvisker hun hest. Hun greier ikke gripe tanken/følelsen, den glir unna. Det er som å forsøke å løfte en eske som er for stor og uten tak, som å holde tørr fin sand, som å svømme i tykk olje. Den drukner henne, river henne under. River henne sönder. 
     [Reykjavik er hundre tusen mil fra nå.]

Hun ser Nagels ansikt vri seg i nytelse i det han spruten sæden sin inn i jentas kropp. Så hun vemmelse eller selvhat også? Han synker utmattet sammen over henne. 
     Så husker Ada det hun har gjemt. Finner det hun har glemt.

De ligger alle stille sammen en stund. Nagel ruller seg av jenta. Ada ligger helt stille ved siden av ham, hun skjelver svakt som hun er for langt inni seg selv, så han trekker den varme dundyna over henne. Ada stryker jenta forsiktig, fraværende, i håret som en storesøster eller mor, og ser ikke Nagel som ligger i mellom dem og ser på henne. Etter en stund reiser jenta seg ustøtt, kler på seg og sjangler ut av leiligheten uten ord.

Agathe gråter hele veien hjem.

Det var ikke sånn det skulle skje.

 

 


[Men slik var det. Slik måtte det ha vært.]

 

 

 

 

[Helt Alene] 
Ask Fahrman, (Nagel Fahrman) - lørdag 22. september 2001

"Ada og Silla, hør min røst,
Lameks koner, lytt til mine ord:
Jeg dreper en mann for et sår
og en gutt for en skramme.
Kain skal hevnes sju ganger,
men Lamek syttisju ganger."
1. Mosebok 4,23-24


Jeg er på et utested, uinteressant hvilket. De er alle like. Dette er den typen hvor dørvaktene er kule på den måten de er i hver eneste liten drittby i hele jævla verden. Musikken er kommersiell, pilsen fasjonabelt dyr uten å være ekskluderende dyr. Gutta er kule og glatte og jeg tror ikke de hører hjemme i denne bydelen [these boys aint local]. Jentene babete i tilsynelatende dyre klær med nakne maver/piercede navler og oppklipte halspartier eller nakne rygger eller nakne skuldre og overalt skriker naken, svett&perfekt&sommerbrun hud mot meg/skriker med t-skjortetexter  PORNSTAR, FUCK ME:IM GOOD, og IM A VIRGIN. (Hun med 
                               FUCK ME/I'M GOD
er den eneste som får meg til å le.) Det er definitivt et nytt årtusen. Med unntak av noen stygge venninner har jeg lyst på dem alle. Jeg har våknet igjen. Våken nå. Våksen nå.

[Noora][43]

Jeg drikker Long Island Icetea, minst femogtyve typer alkohol. En drink er nok til å slå en voksen mann under bordet. (Bare bløff, selvfølgelig). I kveld har jeg ingen venner, sitter alene i et hjørne og observerer. Betrakteren. Alltid. 

[A Foreign man in a Foreign land/in the Land where I was born].  

Jeg ser dem danse. De speeda. De drita. De kåte. De som vil vise seg frem.
     Det var en gang jeg elska one-night stands. Jeg var betydelig yngre da. Alle jeg elsket elsket jeg, ikke for hva de var, men for hva de kunne bli. Guttesjelen min lengtet til alderdommen, og jeg misunte dem som ble elsket for det de var. De voksne som ikke hadde mer potensiale igjen, som var det de var; ikke mer og ganske sikker snart litt mindre. Og i dette flyktige påstått syndefulle fant jeg piker, engler, gudinner; som ikke elsket meg for annet enn det jeg kunne være for dem denne ene hellige natt.
     Jeg antar det er en løgn like stor som det å elske noen for hva de en gang kan bli. Men det føles redeligere. Jeg reiser meg for å gå på do. Et øyeblikk ustøtt 
     [utstøtt]. 
     Ikke så mye at noen kunne ha sett det, men nok til at jeg vet det selv. Jeg blir øyeblikkelig kvalm. Alkoholforgiftning. Bare bløff selvfølgelig. Jeg veier hundre kilo og har ikke drukket i nærheten av nok til å bli forgiftet. Bare kroppen som skriker til meg at jeg faen ikke må miste kontrollen. Ikke her. Jeg er en kriger. På godt og vondt. Drikker jeg mer er jeg sårbar. Jeg kan skade mennesker og mennesker kan skade meg. Så-> Jeg blir kvalm. Det er utvilsomt en sunn kroppslig reaksjon. Jeg tvinger den bort.
     Går støtt som en supertanker mot doen, passerer et stappfullt dansegulv på veien. Jeg drømte om å se verden, fant en jeg aldri kan fortelle om. Sosialt uakseptabelt. Leiesoltdat; det er skikkelig sånt jeg kunne sagt til normale norske svigerforeldre. Enkemann og leiesoldat. Det høres ikke helt bra ut. 
     Støtt som en supertanker går jeg på do. Later vannet. Vasker hendene, skrur av vannet med håndbaken (5000 menn har tatt seg på pikken og så tatt på den krana siden sist de husket vasket den; det er virkeligheten men jeg behøver ikke røre ved den om jeg ikke ønsker det selv). Tørker henda og går ut. En jente med mascaraen smurt tykt rundt øynene smiler et speeda smil[44] til meg. "Ikke faen" tenker jeg og går ut i den forfriskende mørke sensommernatten. Gi meg en hore, anyday. Jeg puler ikke speeda småjenter, selv om de er smarte nok til å se at jeg er farlig. 
     Men idéen er plantet, jeg spaserer mot Golds Massasjeinstitutt.

Er ikke kvalm lengre. Det var det jeg visste. Ikke alkohol-forgifta. Bare krigsskadd. Vet ikke helt om det er noen lettelse. Skulle ønske jeg kunne lære meg noen nye triks; de jeg kan er så jævla depressive. Og så ringer foonen. "Ask" sier jeg på engelsk. (Og de sier jeg ikke har humor). 
     Ingenting.
  (Jo. Jeg kan høre lyder i bakgrunnen).  "Nagel" stårt det på displayet. Så har vel telefonen hans ringt meg på eget initiativ da. Telefoner gjør sånt i det nye årtusenet. 
     [The Vertebrae of two Ages].
 Min første innskytelse er å legge på, men nysgjerrigheten tar overhånd. Jeg skrur opp lyden, går inn i en bakgate. Det er stille, jeg lytter: adrenalin eksploderer i hjernen min i det jeg hører slag og Nagels høylytte smerteskrik. Ment for meg vil jeg anta, selv om han er ei pingle er han ikke typen til å skrike. Han var tross alt Kung-Fu-prøvekaninen 
     [crashtestbunnies]
min i noen år[45] . Faktorene raser gjennom hodet mitt. Er han hjemme? Hva skjer? Må jeg gjøre noe ulovlig? Kan jeg ringe taxi? Hvilken sum tid tar taxi? Å løpe?
     112 er like hurtig som hurtigtastoppringing. Han vil unngå snut. Vi har allerede hatt en telefonsamtale. Alibi er bare å glemme. Er han hjemme? Sannsynligvis, og er han noe annet sted kan jeg neppe hjelpe ham. Jeg begynner løpe. Taxi/Om det kjører en forbi. Det tar ca. ti minutter å løpe, taxi tar hvor som helst fra ett minutt til 15 minutter + kjøretiden.

Jeg løper. Jeg er mer enn trent nok til å tåle ti minutters hurtig løp uten å svekke meg selv i den grad det har noen betydning. (Jeg kan løpe i over tredve minutter uten å bli skjelven på hånden, skulle vært skiskytter - ikke soldat). Ti minutter... da er det over. Jeg tvinger meg selv til ikke å tenke over hvor lang tid ti minutter faktisk er. 
     [My Lai; My Love: How many minutes?] 
     Lar bevisstheten min flyte ned til den plassen hvor smerte ikke existerer og Alt er handling. Den ene foten fremfor den andre. Regulerer pusten og løpingen så jeg kan løpe akkurat så raskt at jeg blir andpusten uten å måtte hive etter pusten, akkurat så raskt at musklene blir varme uten at de blir stive. Gatelysene glir forbi, natten sluker meg, jeg er der.

Porten er låst. Jeg har nøkkelen. Jeg kontrollerer pusten, sjekker lommene og portrommet etter våpen. Det eneste hensiktsmessige jeg finner er nøkkelknippet mitt. Tungt nok. Går varsomt til den ytre inngangsdøren. (Forbanner meg selv for å ha blitt lullet inn i Det norske hus' ro. Ikke en stusselig liten pepperspray en gang). Låser opp. Løper med lette steg, to trappetrinn i slengen opp til tredje etasje. Musikk strømmer ut fra leiligheten. Jeg tar mobiltelefonen opp fra lomma, samtalen er brutt. Kontrollerer pusten igjen, fyller lungene med oxygen igjen og igjen. Hva betyr det at samtalen er brutt? Er de klare? Hvem er det som bråker med Nagel? Proffer eller amatører? Jeg må anta proffer, selv om jeg ikke kan se en eneste grunn til at proffer skulle kødde med lillebroren min. Og hvor proffe er proffer i Oslo? De har våpen. Pistoler, hagler, balltre, slåsshansker: 
     Assess possible threaths. Priorotize. Act.
     Hvor mange ganger har jeg lært bort dette? God Knows. Jeg noterer at jeg tenker på engelsk. Godt. Emosjonell distanse. 
     [Du er bare en karakter]. 
     <hun sier det med trøstende ømhet>
     <pust>
Kjenner på døren. Låst. Lirker inn nøkkelen. Vrir lydløst om. Åpner. <Sikkerhetslenke. Utsikt til høyre mot bad, soverom og kontor>. Ingen der. Lytter. Stemmer. Latter. Unge. Minst tre. <Pust>. Og musklene eksploderer. Sikkerhetslenker er falsk trygghet. Om en kjetting aldri er sterkere enn sitt svakeste ledd, er en sikkerhetslenke aldri sterkere enn hva den er skrudd fast til/med. <Dørlista splintrer innover rommet>. Til høyre er bad/soverom/kontor til venstre er kjøkken/stue. Først er gangen, bredere enn åpning til stue/kjøkken, -> dekning i dørkarmen. Beveger meg glidende/hurtig 
     [quick-silver] 
     bak dørkarmen, lar øyet fotografere rommet innenfor. 
     Assess. Nagel blodig. Hender og ben tapet til kjøkkenstol midt på stuegulv. Livløs. Tre Fi. Til venstre mot kjøkken én med balltre, ved Nagel to med hver sin kniv. Pistol på stuebord. Lavkaliber, skarpskytter, pistolklubbtype.
     Priorotize. Pistolen må ut av bildet først.
[En plan er ikke annet enn en rekke med hendelser som aldri skjer]  <pust> I det jeg løper inn i stua, nøkkelknippet skjult i høyre knyttneve, svinger balltremannen mot meg. Dumt. For lite avstand til et ordentlig slag. (Han skulle ventet til jeg var forbi ham). Han er tynn, ung, senete og sterk, men jeg dukker ikke; løper rett i ham, han treffer meg med den innerste delen av balltreet. Gjør knapt vondt, alt han oppnår er en ny adrenalineksplosjon. <pust> Med løpefart hamrer jeg nevene inn i brystkassen, river tak i jakka hans så han letter, svever mot veggen. Slenger ham i den; meg selv etter. Vrir/slenger skulderen mot der jeg vet hjertet hans hamrer [smedslag]. Hører ribben knekke. Han er ung, bør overleve det. Den tomme tyngden hans vil slenge meg bortover langs gulvet. (Jeg kan nesten høre hjertet hans sukke fryktsommelig under tyngden av min Vrede.) [warrior-poet]. Jeg vrir meg, bruker bevegelsen som boost og stuper mot den andre knivmannen. Farlig og dumt. Men som jeg hadde håpet prøver han å vri seg unna heller enn å angripe meg når jeg er ute av balanse. Jeg får tak i ham, river ham med meg i en rulle, kaster ham inn i stereoanlegget. <Uskadd>. Hadde kalkulert med stikksår der.

<Pust> Stillhet. <Stereoanlegget ligger på gulvet, cd-luka lukker/åpner seg, lyden av elektromotoren fyller rommet.>

#2 står med kniven mot Nagels hals. #1 reiser seg; han blør svakt fra et sår i hodet. Han holder kniven foran seg som en pistol eller en pekestokk. Uerfaren, overtydelige bevegelser. Jeg ser på #2/Nagel. Avventer #1's utfall, holder kontroll på ham med/i periferisynet; blikket festet på kniven mot Nagels hals/#2. #1 svinger med våpenet mot overkroppen min. Jeg tar håndleddet hans med min venstre hånd, uten å slippe blikket fra #2/Nagel-konstelasjonen. Jeg vrir meg over armen hans, Mister Nagel av syne et øyeblikk, armen knekker; han går ned i kne med et smertehyl. <pust> Jeg kjører kneet mitt i ansiktet hans. Farlig for kneet: men en Gjør hva en Må Gjøre 
     [Man 's /gotta do/gotta do]. 
     Han faller bak med bena under seg, knærne stikker ut som om han gjør en utstrekningsøvelse, blod strømmer ut av den knuste nesen. <pust>

Og det er stille igjen. <cd-luka lukker/åpner seg fortsatt, lyden av elektromotoren fyller rommet.>

#2/Nagel-konstelasjonen står stille. Ikke bare er jeg Kriger, jeg var håndballspiller i mange år. Dette er planen: i det kniven løftes fra Nagels hals, dryler jeg nøkkelknippet i håndledd eller øye i 300 km/t. Jeg møter blikket hans. <pust> Øynene hans burde være skrekkslagne, søkende etter en vei ut. Men det er de ikke. Øynene hans er målbevisste. Kniven glir opp i en myk/rask/flytende bevegelse. Skjærer dypt over Nagels kinn. Merker ham. Jeg blir kald. [Rachid!] "Det skulle du ikke ha gjort". <pust> "Han skulle ikke ha voldtatt søstra mi. Hun er fjorten år for faen!". "Det skulle du ikke ha gjort". Jeg går mot ham. Nå skal han dø, han bare vet det ikke. Det er den eneste straffen han ikke er villig til å bære. <pust>
     Hvordan unngår jeg konsekvensene? 
     [Jeg er en kald psykopatisk faen.] 
     (Faen? Sa jeg det høyt?) Svaret kommer som Guddommelig Ild. "Stikk meg." Jeg strekker ut armene som Jesus-på-Korset. Dropper nøkkelknippet i gulvet. "Stikk meg din feige dritt." "Stikk meg." "Stikk meg." "Du har én sjanse før jeg dreper deg."

Han slipper kniven. Den feige lille dritten slipper kniven! Går baklengs mot veggen. Jeg plukker opp kniven (med bladet pekende mot meg. En kald psykopatisk faen). Går mot ham. Han skjelver. Jeg tar tak i den høyre hånden hans. Legger kniven i den. Knytter neven hans rundt kniven mens jeg holder neven og håndleddet hans i et jerngrep. "Stikk meg din lille fåkk!" sier jeg og kjører kniven rett inn i brystet mitt. Over hjertet, over lungen, til venstre for arterien. Jeg er ikke dum heller. Slipper hånden hans, han slipper kniven og ser lamslått på meg. "Selvforsvar" mumler jeg forklarende som en superskurk. (Det gjorde ikke spes. vondt en gang. Håper jeg ikke kappa noen nerver.)

Han er lammet. Med min venstre på hans høyre tar jeg kvelertak med min høyre hånd. Slenger ham i veggen og klemmer livet ut av ham. Mot slutten slenger han noen venstrejabber mot hodet mitt. Det skal han ha. Men utover de slagene døde han raskt og uten verdighet.

Jeg er en kald psykopatisk faen.

     [det brenner på kjøkkenet,
     i helvete
     jeg tar min Bror
     på ryggen;
     vi skal til Nangijala]

* * * * * * * 

Og resten? Resten er ikke annet enn lovens uberegnelige konsekvenser. Voldtekt av mindreårig. Frihetsberøvelse. Legemsbeskadigelse. En død. Jeg skal ikke ha så mye flaks før den faller på selvforsvar.

Nagel er bevisstløs, men har jevn puls. Jeg ringer politiet, ber om ambulanser. Ringer advokaten min.

Mens jeg er på telefonen sjekker jeg de to på gulvet. Han med den knuste brystkassa har ujevn puls. Han med den knuste nesen rører så vidt på seg. Han er en tøff faen. Jeg setter en fot på halsen hans og han glipper med øynene. Jeg ser rolig ned på ham og avslutter samtalen med advokaten min. "Jeg anbefaler deg å ligge helt rolig." Han ligger rolig. Helt rolig. Lukker øynene; som en mann som har kjent nederlag.

Jeg setter meg ned i sofaen. Lener meg tilbake. Den venstre hånden min er i ferd med å stivne og det gjør vondt. Veldig vondt. Hvem bryr seg? Ikke jeg. Ihvertfall ikke jeg. (Bare bløff).

Resten er opp til fru Fortuna. Har de rulleblad? Er de kjenninger av politiet? Eller er de vestkantkids med velstående og innflytelsesrike foreldre? Hvor mye fikk han som er i ferd med å kvikne til med seg av hva som faktisk skjedde? Hvor mye våger han si, og hvor mye kommer de eventuelt til å tro av det? Hvor stor vekt kommer de til å legge på mitt militære rulleblad? Er kontaktene mine verdt noe? Hva presterer Nagel å si? Kan de bevise det? Har han faktisk voldtatt en fjorten år gammel jente? (Vil ikke forundre meg/Nagel er en vill en).

Jeg har drept en drittunge med kaldt blod fordi han kutta lillebroren min. Og jeg kommer til å slippe unna med det. Jeg pisser på dere alle.

(Bare bløff selvfølgelig.)

 

 

 


[Slik er det. Slik må det ha vært.]

 

 

 

 

 

 

Soup/Soap/Salvation
Ask, Mari&Rachid - søndag 28. oktober 2001 (bots og bededag)

"Han fant det hele litt fornøyelig. Livet hans hadde tatt en uventet vending, og mange – ikke minst hans trolovede – ville si det hele var en ’uventet vending’ til det verre. Men i det miste var han fri til å handle nå, ikke lengre lammet av dette fengsel som hans farsarv efterhvert hadde blitt."

Jeg våkner grytidlig, lenge før busser og avisbud, lenge før solen begynner sin himmelvandring; og utenfor er det mørkt. Selv før Rachid våkner jeg.

Et par tykke grå sokker, en sliten feltbukse i det som en gang kanskje har kunnet gå som kakhi, en militær olivengrønn t-skjorte og en utvasket grå collegegenser med kraftig glidelås og hette. Jeg er påkledd.

Som alltid er Rachids soveromsdør åpen. På mange måter er han som et lite barn. Jeg på ham og fylles med kjærlighet. Han ligger fredfullt, sovende. Rommet hans er større enn mitt, innredet som en hybel i et halvhjertet forsøk på å gjøre ham litt mindre avhengig av meg. Fredfullt, Sovende; ligger han som en drømmenes konge, som Bagdads herre i drømmenes tid - Harun al Rachid, Rachid ben Ask. Min fostersønn, min venn, min tjener; Min tapre lille soldat.

Jeg smiler. Han begynner å bli trygg igjen. Det er lenge siden, veldig lenge siden, han har sovet så dypt at jeg har kunnet se på ham uten at han våkner. Pusten hans endrer seg nesten umerkelig; jeg vet ikke om jeg skal smile ennå bredere eller gråte.

I gangen tar jeg på meg den sorte 70-talls skinnjakka i matt, nesten utslitt kvalitetslær. På bena et par sandfarvede feltstøvler jeg plukka opp i Tamarnasset (av alle steder). Jeg sjekker lommene; feltpakke med bandasjer og kompress i venstre brystlomme, 3" lommekniv, pepperspray, zippo, fuel, minimaglite, kredittkort, pass, mobiltelefon, sigaretter og nøkler. Bare en vanlig fyr som skal ut og gå søndagstur. Jeg ser inn i det ubarberte ansiktet i helfigurspeilet i gangen, retter på det tykke fete uvaskede håret så jeg ikke ser ut som jeg kommer rett fra sengen. Konstaterer at selv med nyvaskede klær ser det ut som om jeg har sovet i dem.

Ser på Rachid, (vet han er våken). Lurer på om jeg skal si noe - men han vet jeg kommer tilbake, vet. Jeg har gått gjennom ild og vann for å komme tilbake til ham. Han vet. Han vet. Og jeg går ut.

I portrommet trekker jeg den friske morgenluften dypt inn i lungene, <kaldt> nattekulden er i ferd med å la seg knuse av dagen. Sten&frost knaser under støvlene mine og jeg tenner en Camel. Hvit, nesten gjennomsiktig frostrøyk blander seg med gråblå sigarettrøyk. Hodet blir lett, "ohh morrarøyk" sier jeg halvhøyt til meg selv. Og går nedover gaten.
     Xania blir aldri så vakker som på nattmorgenen.
     Når sigaretten er nedrøkt knipser jeg den bortover asfalten i et regn av gnister. Tenner en ny. Jeg pleide å røyke Prince før. Til Nagel, lillebroren min, fikk meg til å skifte merke. Merkelig hvordan reklameforbudet har virket på nordmenns valg av sigarettmerke. Prince. Den jævla Princen. Vi røkte den alle sammen. Til Nagel, han har sine sider, så hvem som røyker Prince. Tapere alle som en. Så vi ble sofistikerte. Luckies. Dunhill. Blue Master... og jeg kasta meg på Camel. Det var noe med hele pakka som appellerte til meg. Smaken. Joe Fåkkin Camel. Og selvfølgelig Camel Trophy Race. Er eventyrer/må vite.

Alt betyr noe. Ihvertfall i Nagels verden. Selv sigarettmerket ditt er en statement. Dette var tidlig på nittitallet, nå røker ingen Prince lengre. Bare uteliggere og gamle proletarer som jeg i mine mest fordomsfulle øyeblikk mistenker at ikke helt vet hva proletar betyr. Nagel hadde rett - og kanskje. Kanskje det er på tide å gå over til Prince igjen. (Men han ville vel sagt at røyking er 'ut' eller en lignende facist-tanke han har plukket opp fra tittekassa).
     Ikke vet jeg.
     Jeg føler meg forfrisket og våken. Går inn på 7-11, kjøper sigaretter (Camel), en dobbel cappuccino (to go) og en pølse (ost og chilli). - Får en følelse av kvalme. En kan ikke bo i muslimske land så lenge som jeg har gjort uten å få et rart forhold til svinekjøtt. 
     [Hennes navn var Troens Håp]
Men den smakløse pølsa smaker pfett som fy. Ungjenta bak kassa ser trøtt og sliten ut. Ser ut som om hun helst ville vært et annet sted. Men plastikk-ansiktet hennes smiler til meg. Hun presser til&med ut et "håper det smaker" med lepper som er alt for bitre for ei som neppe har runda de første tjue. Vi deler et øyeblikk. Og i det går tenker jeg "hva skal det bli av deg da lille pike?" og irriterer meg ikke en gang over at mine egne tanker høres ut som bestefars stemme; at jeg så kan elske et land jeg fornekter.

En jente i sort fotsid lærfrakk går gråtende forbi meg. Sort kajal og mascara renner nedover ansiktet hennes og hun holder frakken rundt seg som et teppe mot Kulden&Kloden. Fra et bygårdsvindu hører jeg rytmiske dunk og høylydt nachspielsus. Et alkoholisert par i førtiårene går hjem sammen, tett i tett. 
     Med tresko og Prince. 
     Jeg begynner nesten å le, men fylles i stedet med varme for disse to elskende. De har funnet sitt eget lille rom, og jeg er glad for dem. På busstoppet sitter en unggutt med en kraftig blåveis. Han ser bakfull og forvirret ut. På en rist med varmluft ligger en skitten, tynn og syk kvinne. Jente. Hun er ikke eldre enn meg. Snart tredve.

"Har'u no' spenn tilovers ell'?" Snøvler hun. Og som jeg har gått forbi tusen tiggere i tusen byer later jeg som om hun er luft og går forbi. Men så stopper bena mine og jeg gjør det ikke? Jeg ser vantro på henne. Og ordene hennes tvinger seg gjennom Xania-filteret mitt. "Du har ikke nån krona tell overs eller?" Var det hun hadde sagt. Dialekten og stemmen hennes tilhører ei jeg en gang elsket. Jeg var yngre da. Gav løfter jeg aldri har fått anledning til å holde. Det er ikke denne piken og jeg er ikke i Bodø nå. Det er mange år siden jeg har vært i Bodø. Og jeg hater Bodø. Jævla Bodø snæær. Men siden bena mine allerede har stoppet vet jeg at avgjørelsen allerede er tatt. (Jeg sukker.)

Jeg ser på henne. Den velkjente gamle stemmen inn-i huet mitt skriker under huden min 
     [Du har ingen jævla impulskontroll!].
 Hun hoster stygt. Hudfarven er dårlig. Hun er døende. Ikke faen om hun overlever en vinter i Oslo. Hun er så forfrossen at hun ikke skjelver. 
     [Ingen jævla impulskontroll.]
 Hun setter seg opp, fortsetter å mase om penger. Jeg setter meg oppgitt ned på trappeavsatsen ved siden av henne. Ser på henne med ømhet, med kjærlighet, som en jævla kristen misjonær 
     [for å gjøre kjærlighet til noe skittent 
           forbander jeg Eder til Tiders ende]. 
     «Shhh... kul'an; æ ska hjælp dæ..» Og plutselig ser hun meg igjen. Jeg blir et menneske for henne. Hun blir redd. Jeg smiler betryggende. Tenner to røyk. Gir henne den ene, gir henne resten av kaffen.
     «Lenge siden sist?» «'går kveld.» «Vondt?» Spør jeg. Hun nikker. «Hvor lenge til du blir syk?» «Jeg vet ikke. Noen timer tror jeg.» «Stoler du på meg?» Spør jeg. Hun ser på meg. Jeg lar henne se meg/Hele meg. Hun nikker.
     Jeg ringer en taxi og drar til legevakten. Hun spør i bilen hvorfor vi skal dit. Jeg forteller henne at hun er syk, at vi må ordne dette før vi ordner noe annet. Og det underliggende løftet om "noe annet" pasifiserer henne.

Det er ingen kø. Jeg prater med legen, nyutdannet, ung. (Selvfølgelig). Han undersøker henne, tar prøver, kommer til meg med resultater og resepter. Vi avtaler at han skal ringe når prøvene kommer tilbake, men han vet allerede hva resultatene blir. Mangelsykdommer, lungebetennelse og en mistanke om blodforgiftning som strengt tatt skulle medført umiddelbar innleggelse. Gud vet hva-annet blodprøvene vil vise. Jeg betaler regningen, gir ham min adresse, mitt telefonnummer.
     Jeg kunne ringt mange nå. Jeg ringer Ulph (Hvorfor forandret han navnet sitt? Ulf Mørk ble Ulph Mörch. Din pretensiøse fåkk.) Også han fra Bodø. Han skylder meg en tjeneste, er proff og diskré. Det er lyst ute, men klokka er neppe mer enn syv. Av ren høflighet ringer jeg ham på deale-telefonen først. Den er selvfølgelig avslått. Jeg har flere nummer: og når den morgengretne stemmen hans endelig svarer har det ringt lenge. Jeg sier jeg må gjøre en hestehandel. Han ler. Han spør. "Mye?" "Ja. Mye." Han får adressa mi, så bryter jeg linja.

Jenta begynner å få abstinenser. Hun kaldsvetter og er sykelig blek. Jeg ringer en ny taxi og vi kjører til jernbanetorget. Mens hun venter i bilen går jeg innom en minibank, og så en til, og tar ut penger nok til "mye". 
     [Blodpenger alt sammen]
 På det døgnåpne svaneapoteket ovenfor sentralbanestasjonen kjøper jeg all den medisinen den unge legen anbefalte, inkludert dyre reseptfrie kosttilskudd <anbefalt> og brukerutstyr <ikke anbefalt>.
     Tilbake i bilen gir jeg henne en neve paralgin forte, pannen hennes er full av små svetteperler. Betrygger henne, sier det snart er i orden. Hun roer seg. Taxisjåføren spør hva faen det er vi driver med. Jeg gir ham et et overrasket spørrende blikk 
     [ka faen e' det du drive' me' mådderfåkker?!]
og gir ham nesten irritert adressen min. Han spør ikke mer, men bruker gassen aggresivt. Jeg lener meg tilbake og gliser. Jenta ler, og så ler vi sammen. Taxisjåføren synes ikke det er noe morsomt.

Ulph står utenfor og venter. Han smiler, men jeg vet han er irritert. Jeg vet også at han hadde blitt ennå mer irritert om jeg hadde ringt noen andre. Sånn er det bare. Du kaller det absurd, jeg kaller det livet.
     Vi går inn. Rachid sitter i stuen og leser. Han reiser seg, bukker høflig og går på kjøkkenet; der lager han kaffe og smørbrød (jeg har fått ham til å slutte med espresso, mot å slutte å drikke pulverkaffe: nå serveres der kun nykvernet elefantkaffe (i store krus) i det Fahrmanske Hus – og jeg har en mistanke om at nettopp det var Rachids mål hele veien. Kunne han ikke bare sagt det?). 
     Jeg leter opp et stort frottéhåndkle, boksershorts og sokker, en myk treningsbukse og en behagelig herreskjorte. Ber henne stikke i dusjen. Ulph har satt seg i maktstolen - han er på jobb. Jenta står midt på gulvet. Avventende. Hun ser på meg. Vurderer meg. Vurderer Ulph. Vi er begge harde og farlige. Jeg holder tøyet foran meg. Venter på en avgjørelse. Så kommer Rachid... jeg må nesten le. Noen ganger er han så homo at det nesten blir parodisk. Han tar henne på skulderen, smiler betryggende til henne, nikker. Hvisker noe til henne på lesbende farsi som jeg ikke helt greier få med meg, legger til på gebrokkent norsk «Det er ok, det er ok». Hun ser på meg. Jeg nikker. Hun tar tøyet og går på badet.

Ulph drikker kaffen raskt, rører ikke smørbrødene. Jeg legger pengene på bordet. Rachid hever ikke en gang et øyenbryn. Han unnskylder seg høflig og går ut på kjøkkenet. Jeg kan høre tv'n bli skrudd på. Ulph ser spørrende på meg. Jeg trekker på skuldrene - jeg er så vant til at han oppfører seg som en tjener at jeg ikke reagerer på det en gang. «Rachid vil vel bare ikke gjøre deg utilpass nå som spenna er på bordet.» «En venn av deg er en venn av meg Ask; det var uansett ikke det jeg spurte om, så da har du svart.» Ulph plukker pengene fra bordet, teller dem, veier opp dop. Gir meg en bag og sier «Dette er innkjøpspris pluss en liten provisjon for turen og den forpult jævlige tiden på døgnet. Dritten er uncut, så du/dere må være jævlig forsiktige... Jeg tok bare med én motgift, trenger du to? Kanskje?» Ask ler. «Jeg trodde du sa jeg allerede hadde svart? Det klarer seg sikkert med én.» «Jeg må stikke, ring en dag du drikker.»
     <Ulph Mörck går>.
Susingen fra dusjen stopper. Rachid spør meg om han skal stikke ut en tur. Jeg rister på hodet. Han blir på kjøkkenet. Jenta kommer ut fra badet. Hun ser freshere ut, men ikke friskere. Hun ser dopen på bordet. «Hva skjer nå?»

'Hva skjer nå?' Godt spørsmål. Så langt har jeg ikke tenkt. Jeg leter opp medisinen. Gir henne de anbefalte pillene og et glass melk. Hun spiser pillene uten spørsmål. Lar melken være. Jeg sier til henne at jeg vil hun skal spise litt 
     [Soup, Soap, Salvation]
, og hun presser motvillig ned et av Rachids delikate smørbrød og halve melkeglasset mens jeg gjør klart et skudd. «Det der er for lite.» Sier hun;
 <frykt/desperasjon/aggresjon, stemmen skjelver, usikker.>
«Det er rent.» svarer jeg. Hun ser sultent på sprøyta. Svelger ned den siste biten og bretter opp skjorta. Armen hennes ser helt for jævlig ut. Ikke helt requiem for a dream[46] , men nesten. Jeg tar sprøyten mellom tennene og trekker den vide treningsbuksa opp til kneet hennes. Vasker leggen hennes med klorhexidin. Jeg ser på henne og hun kan knapt styre seg.

Jeg skyter henne opp uten nedtelling.

«Å fy faen...» sier hun og siger sammen med et smil salig som  spedbarnets første; som Jomfruens eget. Rachid ser på meg og jeg nikker mot soverommet. Han går inn. Det er lenge siden jeg behøvde si hva som måtte gjøres med ord. Han skifter på senga, lufter ut. Så støtter jeg henne inn på rommet. Knepper av henne skjorta - og dypt nede fra henne kommer små barnslige bobler av bluferdighet. Som om hun var et lite barn sier jeg «alt er i orden... alt er i orden nå. Bare legg deg ned og sov. Du er trygg. Du er trygg nå og alt det jævlige er over.» Og som et lite barn lar hun meg kle av henne. Jeg lar henne ha boksershortsen på, så hun ikke skal lure på om hun har blitt utnyttet. Og hun legger seg i den behagelige dobbeltsengen min, nydusjet og ren i stive nyvaskede laken og en ren&luftig dundyne. Der hun er nå eksisterer ikke Smerte&Savn. Gjennom halvåpne sløve øyelokk ser hun på meg, jeg ser forbi det harde brukte ansiktet og ser på henne med ømhet. Stryker noen hårstrå vekk fra ansiktet hennes. "Sov nå."
[Hva er en transe?]
Helenmari Wergeland sover.

 

 

 

[Slik er det. Slik må det ha vært.]

 

 

 

 

[menn m/vold i hjertet]
Mari, Ask&Rachid - søndag 4. november 2001 (allehelgensdag)

"Dypt nede i hva jeg - for din forståelses skyld, kaller sjel; brenner en ild jeg kaller Sosialdemokratisk Vrede. Når jeg ser Byråkratiets Jernbur senke seg over landet vårt som en ny tusenårsnatt feller mine øyne tårer som aldri falt for egen eller andres lidende sjebner."

Hun sitter og studerer et gammelt, falmet og slitt bilde. Seks venner på en fest. Fra venstre sitter Onar, Odd, Hilde, Rune, Magne og helt til høyre i bildet, på sofakanten, sitter hun. Mari. Egentlig heter hun Helenmari Wergeland, men det er mange år siden andre enn snuten og sosialkontoret har kalt henne annet enn Mari. I noen dager, en uke kanskje, har hun bodd på soverommet til en fyr.

Hun husker hun hadde lagt seg over en varmluftsrist den iskalde høstnatta. Hun hadde fått en tur med en drita og ganske ekkel fyr. Hun hadde greid å få ham til å sette på en gummi før han brukte henne i en bakgate; som om han skulle pult et skittent dyr som hadde rullet i sin egen avføring. Etterpå tok han tilbake de syvhundre kronene han hadde betalt for ligget. Hun husker hvordan hun gråt. Tagg ham om i det minste gi henne tre hundre. Trehundre! Hun lå på knærne. Han hadde sparket henne i maven. Hun hadde lagt seg i fosterstilling med hendene beskyttende over hodet. Hun visste hva som kom nå. Men det kom ikke. Han hadde spytta på henne. Sagt "jævla heroinhore" med all den forakten den enkle lille sjelen hans kunne frembringe; og kastet tre Flagstad på bakken foran henne. Gråtende hadde hun grabba (grafsa?) til seg pengene. Så hadde han bøyd seg ned, grepet håret hennes og lugget henne hardt. Vendt ansiktet hennes så hun ikke hadde annet valg enn å se ham rett inn i øynene, pene, harde. "Si takk" sa han med ånde full av øl, cognac og billig kebab.        
     Uten å vemmes/Uten å skjemmes
          hadde hun snufset som en bortkommen liten pike og hulket frem et
 "takk".
Så spyttet han en tykk klyse som traff henne i øynene: Hun kunne nesten ikke kunne se et øyeblikk. Han dyttet henne bortover asfalten og gikk sin vei. Med noe som nesten kan beskrives som fryd&forventning hadde hun knuget rundt de tre lappene.

Hun hadde vaklet seg bort til Bjørn i Platous gt. på Grønland. Etter at skuddet var satt kastet han henne ut i natta brutalt, fysisk, verbalt. Bjørn kunne være litt psyko i de lengste svingene. Utstøtt [ustøtt] hadde hun slept seg ut i den kalde natta. I ørska og stein på dårlig dritt hadde hun vaklet ned mot sentrum, mot en rist med varmluft hun visste om, som var hennes. Hun hadde trukket jakken rundt seg og tenkt

i natt dør jeg.

Hun hadde tenkt det mange ganger før, men heller ikke denne gangen skjedde det. Hun kunne ikke tenke annet enn at en mektig skytsengel våket over henne. Så mange ganger som hun hadde danset vals med døden. Så mange ganger hadde hun danset den dansen. Så mange ganger. Og sist hun sjekka (hvor lenge siden var dét?) var hun ren som en nyfødt. Ikke hiv... ikke en gang en stakkars liten hepatitt en gang. Og så, hun kunne ikke annet enn tenke at det var en skytsengel (hennes?) som hadde vekket henne. Øynene hennes åpnet seg av egen vilje og mot henne kom en fyr gående langs fortauet.

Hun forsøkte å huske hvordan hun først hadde sett ham. Det var akkurat som om der var noe som ikke stemte ved ham. På en måte så han ut som en sivilsnut; vaktsomme øyne, shabby men rene klær og gode sko. På en annen måte så han ut som en torpedo eller kanskje en hallik. Som en av de menn i stand til å gjøre hva som helst.

[Som en av de menn født med vold i hjertet.]

Han bar ingen ringer eller kjeder. Håret var fett, ustelt og hang over øyne og ører i noe som kanskje - en gang for lenge siden - hadde vært en frisyre, og i ansiktet bar han flere dagers skjeggvekst. Han var bredbygd, og virket muligens lavere enn han egentlig var. Skallen hans var stor, og alt håret gjorde at hodet hans syntes henne nesten abnormt stort. Øyenbrynene var knukne, øynene blå, mysende, åpne. Haken så liten at den bare ble reddet av de kraftige kjevene.

Egentlig var han rett og slett søt; små ører, liten hake, liten nese, lange øyenvipper, litt bollete pløsete kinn.

Hun hadde tigd ham om penger. Men det hadde gjort henne vondt. Å spørre denne mannen om penger var ydmykende på en måte hun ikke helt kunne rasjonalisere for seg selv. Å takke en kunde for tre hundre kroner var ingenting. Å spørre denne mannen om småpenger var som å få revet sjelen sin i stykker. (Men hun holder selvsagt åpent for at det hun i ettertid har tolket som en slags sjelelig forbindelse ikke er annet enn en fornektelse/projisering av de ubehagelige hendelser noen timer i forvei av deres første møte.) [The mind is a funny thing.] Uansett hva det føltes som så hadde hun fortsatt og fortsatt tiggingen, ute av stand til å stoppe, helt til han hadde hysjet henne som en ville hysjet et utrøstelig barn som har mistet sin kjæreste eiendel. Han gav henne kaffekoppen han hadde drukket av og en røyk. Så hadde han tatt henne til en lege, og etterpå hadde han tatt henne inn i sitt hjem.

En stund hadde hun vært klar i hodet og så redd at hun holdt på å pisse på seg. Det var en annen fyr der (hun hadde sett ham før, en storkar), og en arabisk gutt eller ung mann - en iraner kanskje - med et langt knivarr over ansiktet. (Iranere er ikke arabere, men han var definitivt mer Iraner enn araber). Hun hadde vært sikker på at de skulle voldta og drepe henne. Så hadde gutten kommet bort til henne, berørt henne som om hun var et menneske og sa ett eller annet hun ikke forstod. Det eneste hun oppfattet var "det er ok". Og hun hadde tenkt "ok" og "so what"; dette var bare nok en vals med døden. Gikk det så gikk det. Gikk det ikke... så hadde hun ikke så jævla mye mer å se frem til uansett.

Hun tok imot håndkleet og de rene klærne han bød henne, og gikk lydig inn i dusjen. Da hun kom ut var den andre fyren borte og han fyren som hadde plukka henne opp fra gata gav henne et skudd; kanskje det beste hun noen gang hadde fått og i det hun fløt inn i himmelen hadde hun tenkt "gjør hva du vil... gjør hva du vil."

Og nå var hun her. Hun sov og sov og sov, spiste og spiste og spiste. Og hver gang, (omtrent før hun visste det selv), hun kjente det grusomme suget: kom han inn til henne. Gav henne medisiner og piller. Og så tok de varme følsomme, harde, hendene hans på henne, og hun kunne kjenne hvordan hun grøsset over hele seg når han tok på henne. Sikkert, uten nøling. Alltid vasket han henne med noe antiseptisk, alltid stakk han et nytt sted. Og alltid satt han ved hennes side mens hun gled bort på et magisk flyvende teppe av skjønne drømmer.

Dagene gled inn i hverandre som en skog i tykk tåke hvor den ene dagen er umulig å skille fra det andre treet. Han hadde kommet med klær til henne, pene feminine klær. De så dyre ut, men var ganske smaksnøytrale. Neste gang hun gikk i dusjen hadde det vært en egen hylle med jentegreier der. Jentegreier det var mange år siden hun hadde tatt seg råd til å kjøpe. En dag hadde legen fra den første morgenen kommet innom. Den arabiske gutten, Rachid, hadde kommet inn til henne flere ganger, gitt henne arabisk konfekt, massert henne. Også han har følsomme hender, magiske hender.

Mens han masserte henne gned han huden hennes inn med duftende oljer som fikk huden til å skinne og føles som en ungpikes; undertiden talte han til henne med myk lys stemme. Skarrende, poetisk, arabisk. (Ikke farsi, arabisk). Hun likte å drømme at den varsomme stemmen fortalte historier fra Tusen og En Natt. Hun hadde elsket de eventyrene. Den gang hun var en liten pike.

Nå er det tidlig på morgenen; egentlig midt på natta. Bak henne ligger en tusenårssøvn. En vond drøm hvor hun hadde vært en annen. Et mareritt... hvor hun hadde vært døende. Hun ligger med lukkede øyne (sammenknepne) og tenker på det som har vært. Som en gang Var. Hun drømte om å skrive. Hun hadde 6 i norsk. (Hun er en tredve år gammel dame som forholder seg til en 17 år gammel pikes håp og drømmer.) Hjertet fylles av en slags råtten følelse, ikke bedervet, ond; men skadet, brukt, uskyldig, vond, frykt, håpløshet. Det sprer seg. Vanskelig å puste. Hun tvinger øynene opp; og det forsvinner. Raskt, som smerten fra et skudd med for mye sitron. 
     [Du kan ikke nære ditt liv fra denne pikens drømmer.]
     Hun står opp fra senga, skrur på det litt for skarpe taklyset og studerer seg i speildøren i veggskapet. Ingen tusenårsdrøm. Tårene presser på. Hun kjenner et intenst sug etter det kroppen hennes øyeblikkelig forteller henne er heroin, men hjernen hennes kan for en gangs skyld fortelle henne med klare ord at det faen ikke er heroin hun lengter etter. Ikke denne gangen. Selv nå, uten å ha vært brukt på sikkert en uke, ser den venstre armen hennes ut som en bilulykke. Hun er tynn, radmager. Heroinchic. Var det mote? Hun har hår under armene, håret på hodet er flisete og tynt/øyenbrynene ikke nappet siden hvem-vet. Hun er likblek. Hun trekker av seg trusa, buskaset der nede har åpenbart ikke hatt behov for bikinilinjer på noen år. Minnene om alle dem som har fornedret henne blir umiddelbart fulgt av intens kvalme.

Horekundene, byråkratene, De Hellige.

Hun stryker seg over ("futh", var det ikke det de kalte den vikingene?)... fitta. Husker hvordan hun en gang elsket sex. Hun tar på seg selv. Tenker hun kan elske det igjen. Men ikke med denne kroppen. Hun går i dusjen. (De små blå/turkise/eggehvite flisene i gulvet er nesten ubehagelig varme). Mannen har tenkt på alt; for her finnes alt en pike kan begjære (fra et bad). Hun klipper håret sitt. Det blir ikke så aller verst. Dusjer lenge, varmtvannstanken er stor, badet fylles med tykk damp og fuktighet. Hun barberer seg; under armene, på leggene. Hun ser på musa, fitta, nøler. Skrur av dusjen og legger i stedet en ansiktsmaske. Så ombestemmer hun seg og barberer seg nedentil. Helt. Ikke en liten hårstripe blir igjen. Hun finner et lommespeil på badehyllen, speiler seg nedentil og smiler. Dette er ikke det kjønnet som har blitt brukt og misbrukt. Hun ler. Ny! Hun skrur på dusjen igjen. Dusjer av seg hårrester, barberskum og ansiktsmaske. Vasker seg en gang til med den intet mindre enn fantastiske dusjgeléen, (den renner havblå i hånden hennes). Den lukter av epler, tropiske blomster og en innsjø i juni; små korn skraper deilig, rensende, på grensen til smertefullt mot kroppen. Etterpå smører hun seg inn i en velduftende hudkrem, overrasket over hvor god smak denne mannen har. (Til det går opp for henne at det selvfølgelig må være homoen som har kjøpt inn dette.) Hun tørker damp av speilet: Renser ansiktet med en "deep cleansing gel", napper øyenbrynene og legger på en lett sminke. Litt underlag, øyenskygge, mascara og gloss. Det hun får se når hun studerer resultatet gjør at hun begynner gråte sorte tårer. Hun renser bort mascaraen og legger på en ny.

Hun ser ut som et menneske.

Hun trekker et håndkle rundt seg og går på soverommet. På veien til soverommet ser hun at lyset er på i stua. Og det åpenbare slår ned i henne som en slegge eller et lynnedslag. Han fyren, mannen, ligger på sofaen i stua mens hun ligger på rommet hans. Alt har en pris. Hva er prisen for dette? Hva vil han?

Hun kler på seg. En feminin vid bukse i mykt stoff. Den er mørk, marineblå, og sitter som [et skudd] over rumpa. BH driter hun i. Puppene hennes trenger ikke det, de er ganske små, hun har aldri fått unger. Og selv om de sagger litt - med det gjør de vel på alle... hun må tenke seg om før hun vet hvor gammel hun er... 
    (17. januar 1971). De sagger vel litt på alle tredveåringer. 
     [30]
I ti år. Ti lange forpulte år. Jaja.
     Og suget slår ned i henne. (Også det som et lynnedslag.) Hun tar på seg en sort topp med stropper. Det hele ser jævlig bra ut. Bortsett fra venstrearmen. Så hun tar på seg en av skjortene hans. Smiler til seg selv i speilet. Med vått hår, barføtt og med en betydelig for stor herreskjorte ser hun ut som noens kjæreste. Smilet blir vemodig. Hun går ut i stua.

Bak henne lukkes døren til Rachids rom.
<forsiktig: as not to offend>

I det hun går inn i stua ser han overrasket på henne. Hun gliser et glis hun ikke greier tørke vekk. Blir selvbevisst. Hun er lykkelig. Fy faen så jente hun er. Hun vet han ikke ble overrasket over at hun kom inn i stua. Han var overrasket over at hun var pen! Hun ser på ham, studerer ham, han er faktisk ganske pen han også. En pen mann med penger; hun ser på leiligheten med andre øyne, han har god smak (eller er det homsen?)... en pen mann med penger og god smak synes hun er pen! Hun rødmer, litt usikker på om det er fordi hun blir sjenert av oppmerksomheten hans, eller om det er fordi hun skammer seg over seg selv.

Han sitter i slåbrok og drikker kaffe. Brystkassen hans er hårete og veltrent, og han ser kjernesunn ut på tross av de ekstra kiloene som klærne hans vanligvis skjuler. Han røker en sigarett. Han vet åpenbart ikke helt hva han skal si. Han byr henne sigaretter. Kaffe. Spør om hun er sulten. Hun takker ja. Kjenner suget etter heroin. Men hun vil ikke. Ikke faen. Ikke nå.

Så gir han henne en neve piller. Hun ser på dem og kjenner en plutselig interesse for sin egen helsetilstand. «Hva er disse egentlig?» Spør hun. Han svarer at det hovedsaklig er kosttilskudd så hun kan bygge seg opp igjen («du var ganske nedkjørt»), i tillegg til store mengder antibiotika for å bekjempe de forskjellige infeksjonene, lungebetennelsen og det generelle bakterienivået i blodstrømmen hennes. Hun nikker. Han får det til å høres så dagligdags ut. Men hun skjønner at hun virkelig var døende.

Han går på kjøkkenet. Steker egg og bacon. Så spiser de. Til den nattlige frokosten drikker de melk, appelsinjuice og Jägermeister. Etterpå drikker de kaffe og røyker. Han kaller henne Helen. Hun sier Mari. Spør hva han heter. "Ask". Det føles nesten som en blind date. (Nei). Nesten som de er et ekte-par.

Hun spør hva som skjer videre. "Videre?" spør han uforstående tilbake. "Videre ja. Du lar meg sove i sengen din, du forer meg med svindyre medisiner og råflott heroin; du gir meg mat og klær og sminke og hudpleieprodukter og Gud-Vet-Hva..." Hun viker blikket hans. "Hadde jeg visst hva som var bra for meg, hadde jeg vel bare holdt kjeft og latt det skje som en hvilken som helst annen Jeppe-på-Bjerget. Men. Hehehe» hun ler en lavmælt latter,  sarkastisk selvironisk selvdestruktiv, hennes latter. «Jeg vet jo ganske åpenbart ikke hva som er bra for meg." Han ler med henne; men så sier hun at det egentlig ikke er noe å le av. Han nikker alvorlig. «Videre...» sier han ettertenksomt. Han sier han ikke vet. «Alt har en pris» sier hun. «Hva er prisen for dette?»

Med ett ser han trist ut. Han reiser seg. Sier at hun aldri må tenke på pengene. «Hvordan skal jeg, kan jeg?, ikke tenke på pengene?» Spør hun, vitende om at hun antageligvis ikke burde presse ham videre på dette, men så melodramatisk som han oppfører seg kan hun ikke annet enn spørre. Dessuten trenger hun å forstå. Han setter seg ned. «Det er blodpenger. Jeg er soldat. Ikke tenk på penga.» 
     Hun hopper langt: «Du mener du forsøker sette pengene ut av en negativ karmacirculation ved å bruke dem til godt?» «Nja. Kanskje.» Svarer han. «Jeg har ikke tenkt på det sånn før.» Lengre: «Men å gi mange mange tusen kroner til en langer er vel ikke akkurat å sette penga ut av en negativ sirkulasjon?» Han vrir seg. «Nå er det ikke akkurat dette med negativ karmacirculation jeg har tenkt mest på. Pengene er blodige, jeg vil ikke ha det blodet nær meg. Det er som penger jeg har stjålet. De har ikke den samme verdien som andre penger.»
     Han har horet seg like mye som hun har. Like mye som de alle horer seg; ryggeløse mennesker. Hun lurer på hvorfor han gjorde det. Men spør ikke. Hun kommer aldri til å spørre ham om det.
     [fucking the system does'nt make a whore]
I stedet sier hun «De tynger deg, disse Pengene.» Han tar to sigaretter fra sigarettpakken, putter dem i munnen, tenner dem, gir henne den ene. «Du har gjort ting du mener var uriktige, og nå forsøker du gjøre bot?» «Det er kanskje en del av det. Men jeg har aldri trodd en kunne kjøpe avlat. Det du har gjort har du gjort; synder er ikke noe som kan veies opp mot det en har gjort som er godt eller vakkert. Livet er ikke et regnskap som summeres opp ved din død, noe som kommer i pluss eller minus.» Hun nikker. Hun har tenkt det samme selv. «Disse pengene har ingen verdi for meg. De gir meg ingen glede. Jeg kunne aldri brukt dem på noe varig som en leilighet eller et hus. Om ikke jeg hadde hjulpet deg; hvem skulle hjulpet deg da? Og om ikke nå; når skulle du isåfall blitt hjulpet? Den prisen du eventuelt må betale for dette velger du selv - og sannsynligvis kommer du til å betale videre til noen helt andre enn meg. [I devote this Merit]. Alt jeg gir deg er et pusterom. Du var døende og uten valgmuligheter.» Han stumper sigaretten brutalt; Helen avslutter for ham. «Og nå har jeg valgmuligheter?» <hun trekker på det> «Jeg har vel det» sier hun til slutt stille/ettertenksomt. «Det er en grusom gave du gir, Ask.» Han ser spørrende på henne. «Med fritt valg følger ansvar. I sannhet: en grusom gave.» Han ser på henne, hun er virkelig vakker. Det føles som han er på nippet til å våkne.
     «Såh?» Sier hun. «Hvor langt pusterom har jeg?» Han sier hun kan være der til kroppen hennes er frisk og sterk igjen, og uansett til heroinen han har kjøpt er brukt opp; 1->2 måneder. Ca. 5 uker i nåværende tempo. Han henter et vakkert utskjært treskrin fra en massiv og høyreist bokhylle full av mengder av bøker, tegneserier, LP'er, cd'er og sånt nips som folk som har reist langt alltid har. Han åpner skrinet. Det er fullt av små poser med pulver, kanyler og et sprøyte-etui i forseggjort lær. Han åpner etuiet og tar ut en glassprøyte <vakkert ornamentert m/sølv i gotisk mønster>. Hun ler. «Ekke no' point med no' halfass-greie, er det vel?» Hun sier hun vil være klar i hodet nå (en del av henne mener det til&med). Han nikker, tilsynelatende fornøyd: hun forvirret over gleden som kommer ved hans fornøyde nikk. Et øyeblikk undrer hun om det er slik det føles å være en liten lykkelig hvalp.

Han går ut på badet, kommer tilbake med en medisinflaske og et par pillebeger. Så går han i barskapet, tømmer to drinker fra en flaske Johnnie Walker. Hun hadde ikke trodd han var typen til å drikke blend, kommenterer det. Han ler igjen. "Taste life[47] ". Sier han likte reklamen og rødmer. Hun ler av ham. Selvironi er en god ting. I den ene drinken knuser han to piller og tømmer i en dæsj fra medisinflasken. Rører godt. Så åpner han en skapdør ved siden av barskapet, det viser seg å være et minibarkjøleskap - tilsynelatende en autentisk 70talls-hotellmodell. Han åpner en boks Redbull, mikser den i den atten år gamle blenden og setter drinken foran henne.

"Jeg hadde en kompis en gang, ... som var plaget med samme, problem som deg. Metadon er visstnok no’ dritt, subitex er subitex – og selv om disse wünderkurene staten gir deg tar størstedelen av suget er det jo vitterlig en grunn til at man begynner med heroin in the first place, ihvertfall var det nå sånn for ham. Etter mye eksperimentering fant han ut at den miksen her fungerer veldig godt: 50/50 sprit og energidrikk, en dæsj metadon, et par valium og et amfetaminderivat som var ganske populært blant proffsyklister.» Hun drikker drinken. Den er god, og dragsuget som var i ferd med å trekke henne under blir som en nagende følelse av at noe er galt. Som å ha glemt å skru av plata før man går på jobb ville hun sagt. Om hun noen gang hadde hatt en jobb. Snart forsvinner også den nagende følelsen, og i henne etterlates kun barnslig lykke over det å være til på tross av all den eksistensielle lidelse dette livet har påført henne.
     [Mari, du må få deg noen venner.]
Han drikker drinken sin hurtig, med nytelse, og tar en ny. Hele karakteren hans forandrer seg. Han slapper av på en annen måte. «Er du alkoholiker?» Spør hun plutselig. Biter seg i leppa i det spørsmålet har forlatt munnen. Faen. Med en stemme som ikke røper så mye som et lite hint om hvorvidt han kødder eller ikke svarer han: «Har du ingen indre dialog hvor du tester ut ting før du sier dem høyt? Eller er du bare sånn?» Hun tenker seg om. «Øh..» Smiler bredt til ham. «Indre-dialog alternativet, tror jeg? Nei! Forresten, Nei-jeg-bare-er-sånn. Tror jeg." De ser på hverandre. Smiler. A moment?
 «Ja.» Sier han til slutt. «La oss kalle det 'kontrollert alkoholiker'. Jeg er viljesterk som faen og jeg elsker alkohol. Den dagen jeg mister kontrollen slutter jeg å drikke - og jeg er så alkis at jeg innser at det ville vært helt horribelt.» «Fordi det er kjipern å slutte eller fordi du kommer til å savne fylla?» «Jeg kommer til å savne å drikke alkohol, ikke 'fylla'. Så det blir en ren terrorbalanse med hvite måneder og totalavhold på jobb. Som regel aldri øl før lunch og aldri sprit før middag.

<han skåler>

Dette er et unntak.» «Om du må gjøre 'unntak' er vel løpet forsåvidt kjørt allerede, er det ikke?» Det eneste svaret hun får fra ham er et guttete trist smil. «Det kommer aldri til å funke.» Sier hun. Det gjør henne faktisk litt trist. «Vi får se...» Igjen ler han. En varm og hjertelig latter og det slår henne at han er av den typen som ler når han har det vondt. «Jeg har levd med denne terrorbalansen min siden jeg var sytten eller atten.. Det verste som skjer er at jeg blir totalavholds - selv om dét jo ville vært et forpult mareritt.» Hun ser at han har rett. Denne mannen vil aldri la seg trekke under. Ikke som henne. Hun ser ned i det tomme glasset sitt. «Unnskyld» sier han. Og i motsetning til de fleste menn hun har kjent virker det faktisk som om han vet hva han ber om unnskyldning for.
     «Vi har vel begge vært ute en sommerdag før»[48] , sier hun og trekker på skuldrene.
     Hun tar frem bildet. Han ser interessert på det. Sier han faktisk har lurt på hva det var for noe. Denne eneste biten av fortiden hun bar med seg da de møttes.

«Fra venstre sitter Onar, Odd, Hilde, Rune og Magne; og hun som sitter på sofakanten med panneluggen er meg.» Og hun forteller. Om "gjengen". Om bildet og hvordan det har holdt henne i live.

Når historien er fortalt skinner solen utenfor, Johnnie Walker-flasken er nesten tom, og han vet mer om gjengen enn noen annen. Om Onar som var svær som en kampesten og full av valpevett. Onar som elsket biler og endte i en fjellvegg etter at Hilde som var "ei stor jente" og som Onar hadde elsket hele livet hadde tatt en overdose etter at han hadde slått henne. Om Odd som var odd og likte gutter, noe som ikke var lett i lille Tromsø back in the days. Han visste om Odd som var odd og slanket seg og slanket seg og slanket seg til det ikke var noe mer igjen av ham. Og han visste om Rune og Magne som elsket å sloss 
     [om menn født med vold i hjertet
     og ble med henne til Oslo da Tromsø ble for vanskelig og herointørka begynte. De sloss og sloss og sloss, men ingen av dem døde av det. Rune... hun hadde vært så jævlig glad i han Rune... de triste øynene og panneluggen som alltid falt ned i øynene. Det vanvittige sinnet og sorgen hans som gikk ut over alle andre enn dem han brydde seg om. Han kunne slå ned hvem som helst for et godt ord. Men han sendte aldri så mye som et sint blikk til henne eller de andre i gjengen. Rune døde av overdose da han kom ut av fengsel for å ha grisebanka en dørvakt som hadde klappa ned Magne fordi Magne hadde sovna og nekta å gå ut fordi han var våken nå. Det ironiske var at det kanskje var den eneste gangen i Runes liv at slåsskampen ikke var Runes skyld. <Den dørvakta hadde vært skikkelig ufin nemlig>. Og han visste om Magne som hadde dødd skrikende og smertefullt i abstinens og cellegift fordi han hadde delt sprøyter en gang for mange. Familien hans kom ikke en gang til begravelsen og før han døde hadde hun grått og tigd Dem om å gi ham morfin eller metadon. "Systemet hans tåler ikke det" hadde de sagt. Men død var han jo uansett.
     Og stille, stille gråter denne rare mannen de tårene hun ikke kan gråte for seg selv. [Som han ikke kan gråte for seg selv.]

«Det merkelige» sier hun. Nå kjenner hun prisen, og også han trenger trøst. «Det merkelige er at av alle oss på bildet er det bare jeg som ikke har noen historie. Alle hadde de sine greier. Issues. Jeg hadde ingenting. Jeg var skoleflink. Hadde, og har, en familie som elsker meg. Jeg hadde mange venner, både streite og sånne som de på bildet. Jeg var lykkelig og sterk og hadde en lysende fremtid. Jeg hadde ingenting å flykte fra men likevel måtte jeg bare prøve. Det var ikke en gang så jævla fett som alle skal ha det til å være.»
     Hun ler hans latter. «Jeg måtte bare prøve.»
Han går på kjøkkenet (han er litt høyere enn han synes ved et overfladisk blikk); kommer tilbake med en wok-panne. Så ruller han en sigarett, fyller den med heroin. Lager to drinker. Så tømmer han resten av Johnnie Walker-flaska i woken. Går i barskapet og henter en åpenbart jævlig dyr flaske cognac og tømmer litt fra den også i woken. Så tenner han rullingsen med en fyrstikk, tar et trekk, gir jointen til henne og kaster den ennå flammende fyrstikken i woken. Spriten tar ild med et blaff, den brenner først mangefarvet så ren, klar, blå. Han tar en klype med heroin og mens han drysser pulveret over flammene (heroinet brenner som stjerneskudd) sier han høytidelig: "I dag er det Allehelgensdag. Vi drikker og vi røyker for Onar, for Odd som var odd, for Hilde, for Magne og Rune. De var alle elsket, og ingen av dem er glemt."

Så gråter hun de tårene han gråt for henne. De røker opp resten av heroinen og tømmer drinkene. Så siger han sammen i sofaen som en gammel mann.

Gutten, Rachid, kommer ut. Sammen støtter de ham inn på soverommet og sammen kler de av ham og sammen legger de ham i sengen. Siden kler de av seg selv og legger seg tett inntil ham.

"Stor smerte." Sier gutten. "Stor smerte."


 
 [Slik er det. Slik må det ha vært.]

 

Motets Øyeblikk
- Rachid&Helen, medio desember 2001

"Øyeblikket før du ringer på en dør for å gi ord som forvolder smerte, øyeblikket før du trykker på den siste knappen og phonen din ringer til ham du er forelsket i; han som utvitende holder hele din fremtid i sine hender. Det øyeblikket hvor vi åpner borgporten for en fremmed og slipper ham inn. Et øyeblikk så sterkt det nesten gnistrer. Så tilstedeværende det kan sanses: Når du viser tillit til noen du kun kan håpe vil vise seg din tillit verdig. I mangel av bedre ord kaller jeg dette Øyeblikket: 'Motets Øyeblikk'. Når én tar det første skrittet slik at to kan møtes."

Stillheten knuger i hans hjerte som fortærende ild. Han forstod noe nettopp nå. Alt hva han har grublet over er uten betydning. Hva betyr det vel om der er en Gud? Hva betyr det vel om Allah er den allmektige, om Jesus er den enbårne, om visdommens vei leder til Nirvana, om mot i Sannhetens Øyeblikk gir en plass ved Gudenes bord? Og Djinner&Djevler? Kanskje det finnes en usett kime av sannhet i utrykket "Better to rule in hell than to serve in heaven." Men det er void. Intethet. Det er intethet. For sannheten er at han er menneske.

Alle hans lojaliteter må ligge hos mennesket, for det er menneske han er. Han er ingen gud eller Gud. Han er ingen djinn eller djevel. Han er menneske; og Deres trusler og løfter er intet for ham. Han er menneske. Han er barn av tusen slekter, og far til tusen fler. Hans egen frelse betyr intet, og den er intethet.

Hvordan kunne han unngå åpenbarheten i det hele? Er vi bedratt?/Bedratt!

Stillheten blir for meget, han er liten og orker ikke bære så meget. Ikke på en gang ihvertfall. Rachid ruller et av de lange papirene rundt det gråhvite kamelbenmunnstykket. Han blander tobakk, menthol, maroc og afghan. Han leter frem dagboken sin og fører det hele sirlig inn mens han røker stillheten bort.

"Hva skriver du?" spør hun. Han snur seg sakte. Ønsker velkommen med et smil, bukker; byr henne sitt remedie. Hun har stått og sett på ham en stund (han merker sånt). Hun setter seg på sengen i hodeenden under vinduet ved skrivebordet. De er så nære at når han konsentrerer seg kan han føle hennes varme stråle mot seg. Hun røker, smiler og komplimenterer hans komposisjon. Det er som hun har kastet av seg prøvelsenes kappe -> nakenhet, kronet med verdighet. Han ser på henne mens hun røker. Hun sender jointen tilbake. De elsker Ham begge. Han vet det, og hun vet det nok også. Hun er farlig. Hun kan ta fra ham alt. Men hvordan kan han ikke elske noen som elsker den samme som ham? Han smiler til henne og gjør noe han godt vet kan være fryktelig dumt.

"Du spurte hva jeg skriver. Jeg skriver tankene mine, gjør dem om til ord så jeg kan forstå hva de betyr." Så har han avslørt seg selv, vist hva kun kan anes i hans karakter. Han rekker henne hasjishen. Hun røker i stillhet. Rachid er Asks skjulte skatt. Nesten usynlig i sin mildhet. Forsvinnende liten bak Asks ruvende styrke og voldsomhet. (Han er Asks manglende intellektualitet?) Hun aner ikke hva som står i dagboken hans, den arabiske blekkskriften er vakker selv om det neppe er noe forsøk på kalligrafi. Hun skjønner hvorfor de to nesten virker som én. De er aspekter av hverandre. Så samkjørte at de knapt er virkelige. Hun rekker ham jointen. "Dere tar alt så alvorlig at jeg noen ganger har problemer med å ta dere helt seriøst." Han trekker dypt og sier anstrengt på utpust: "Det er en ytterst alvorlig sak å være levende." Ordene henger i en røkfylt sky. "Jeg må brygge te og hente småkaker mens jeg ennå makter gå."

          <tar du det bokstavelig tar du like feil/
                som om du ikke tar det bokstavelig>

Senere; samme sted, samme dag [Meanwhile[49] Elsewhere[50] ]: Han ser lenge på henne med de mørkebrune, nesten sorte øynene. Selv når hun studerer ham så nært at hun kan lukte den søte pusten hans er det nesten umulig å si noe sikkert om hvorvidt han bruker kajal eller ikke. Han er virkelig vakker, forfinet i sine trekk. Som en alv. Mørk, vakker, tidløs. Knivarret(?) over ansiktet hans forsterker den skjønnhet han er velsignet med. Uten arret hadde han vært (som) en husmorakvarell. Vakker og substansløs. Men arret trekker, kontrasterer, viser. Gir dybde. Ikke prater han så gebrokkent heller. Hvorfor skjuler han dybden sin? For ikke å stille Ask i forlegenhet? Jo. Derfor. "Du elsker ham som jeg gjør det." Sier hun. En skjelving går gjennom ham. Som om det trekker kaldt og surt fra vinduet. Som om han er avkledd og kald til margen.

"Fortell om noe som gjør deg stolt." De røker en ny joint. "Jeg elsker fantasybøker." sier hun smilende med nedslått blikk. Venter. Han sier ingenting. De gode historiene forteller hun bare til folk som gidder høre: "...Da jeg gikk førsteåret på videregående var jeg ganske drittlei skolen, men vi hadde ikke tatt helt av med Det Ville Livet, det er senere. Jeg brukte ofte å skulke skolen for å sitte hjemme&lese bøker. Jeg lå gjerne til langt på natt og leste, ofte til det begynte å lysne. Så sov jeg i noen timer til mamma vekket meg. Jeg stod opp, dusja, spiste frokost, pakka ranselen og gjorde alt det jeg pleide å gjøre på en vanlig skoledag. Når mamma gikk ut av døra presis klokken kvart på åtte la jeg fra meg alt og begynte å lese igjen. 3-4 minutter etter at mamma kjørte ut fra parkeringsplassen kom Odd, som bodde i nabohuset, med ransel og det hele. Uten ord satte han seg med meg i stua og leste sin egen bok. (Som regel engelske fantasyromaner på minst tusen sider). Sånn satt vi, uten ord, mens vi digga musikk og leste fantasy. Drømte oss vekk til et sted som ikke var her. [Meanwhile Elsewhere]. Når klokka begynte å nærme seg sånn halv fire reiste Odd seg fra sofaen, la boka i ranselen, kledde på seg og sa 'mmn, æ må gå nu'." Rachid smiler til henne. Nikker gjenkjennende. "Jeg tenkte aldri noe videre over det der. Det var bare sånn vi var. Sånne venner var vi. På godt og ondt." Hun kjenner melankolien tvinge seg på og tvinger synapsene i kne med et magadrag. Hun holder trekket inne til utpustet er rent som Sjel. Hun trekker dypt en gang til for sikkerhets skyld, og forteller: "...Helt til jeg fortalte historien til ei som en gang var meg nær; en annen tid, et annet sted. Et sted hvor Ting var mørkere enn her og mørkere enn der. Da hun hadde hørt historien fikk hun et slags bittert drag rundt munnen. Det er vanskelig å forklare, umulig å etterligne. En slags sårhet/savn. Og så sa hun "Jeg skulle ønsket jeg hadde hatt en sånn venn på videregående". Og i det hun sa det slo det meg; det skulle for faen jeg også ønsket. At jeg hadde en venn som Odd gjør meg stolt, og at jeg kunne være en venn for en som Odd gjør meg stolt."

"Jo mer jeg forstår jo vanskeligere blir det å sette ord på... det." Hun kjenner det umiddelbart igjen. "Sa ikke Aristoteles noe om det da?" "Jo," han trekker litt på det "det gjorde han. Jeg husker ikke lengre hva. Jeg tror det har med at jo mer en tenker, jo mer en ser, jo mer en forstår, jo mer en... filosoferer... om jeg kan tillate meg å ta et så stort ord i min munn." Han smiler. Selvgodt? Usikkert? Ydmykt? Avvæpnende? Alle.

"Alle ord har en grunnklang. En resonansbakgrunn. Som foreksempel ordet 'mor'. Det er et sterkt ord. Med en sterk, og i all hovedsak felles resonans hos de fleste mennesker - selv om du vil finne sterke individuelle forskjeller. Var moren din god/dårlig? Er du enebarn? Eller hadde du ti søsken? Hjemmeværende mor? Utearbeidende mor? Er du katolikk? Protestant? Muslim som meg? Kjente/kjenner du din mor? Var hun likeså vakker som en sol-oppgang? Flott? Eller litt stygg? Litt dum kanskje? Gjorde hun sitt beste? Eller måtte du dra henne drita full av plenen da du var ti? Selv et så enkelt ord som mor betyr tusen ting. Og likevel bruker vi det hver dag; som om ordet skulle bety det samme for alle som hører det som ordet betyr for den som i et gitt øyeblikk uttaler det.

"Jo dypere en kommer jo mer tid må en bruke på å forklare og definere selv de mest banale ting." Hun nikker. Hun forstår ham, og forstår hvor lite hun egentlig forstår. Hvor mye hun forstår. Skulle hun forklart sin Sosialdemokratiske Vrede til noen som ikke har trukket på gaten måtte hun sikkert brukt timer på det. Hun sier: "Den beste fantasyboken jeg noen gang fikk lest var ikke Silmarillion, Hobbiten og Ringenes Herre: Men serien om 'Thomas Covenant the Unbeliever'."

Utenfor er det mørkt nå. De prater så godt sammen. De forteller hverandre små historier. "Den siste boken jeg leste om ham het noe sånt som 'the Crux of the Paradox'. Den het sikkert ikke det, men det er det den handler om. The Crux of the Paradox. Det betyr noe sånt som 'paradoksets kjerne' eller 'paradoksets problem'. På en måte er det nesten Zen. Covenant er fanget mellom to verdener. Den virkelige og den han ikke tror på, hvor magi eksisterer som en håndgripelig og reel greie. Han kan ikke tro&han må tro. Han kan ikke gi opp; men han må gi opp. Det er ikke virkelig/det er virkeligere enn noe han noen gang har opplevd. Og sånn er denne verdenen vi lever i. Vi vet alt. Vi har en uendelighet av informasjon tilgjengelig. Vi fåkkin vet forskjellen på rett&galt; men greier aldri gjøre det som er riktig. [I know the difference between right and wrong. I simply do not give a Flying-Fat-Fuck.] Og de fleste av oss lever våre liv i et slags limbo hvor vi Enten: Gjør omtrent alt riktig; vi dropper pels&kjøtt, vi resirkulerer, jobber for frivillige organisasjoner og ofrer livet for Kunsten eller Gud; (hun sier de to ordene med noe som kunne vært forakt) Men oppnår sjeldent annet enn å skremme 'de andre' fra å gjøre noe som helst, for vi må jo  l e v e. Eller: Så lever vi egoistiske liv hvor vi lar bilen stå på tomgang mens vi er inne på kiosken for å handle sigaretter og coca-cola [arbeiderblod] og tror vi kan kjøpe oss avlat ved å resirkulere og gi et par hundrelapper til tv-aksjonen eller et fadderbarn. For dobbeltmoral er jo farlig. Man kan lissom ikke si noe om moral uten å være villig til øyeblikkelig backe det opp med handling. Man skal ikke kaste stein i glasshus, man skal ikke fordømme synden medmindre man er syndfri sjæl. «Kaste den første sten»: Jævla piss. Det er sånt de store skurkene gjemmer seg bak.

The Crux of the Paradox handler om å finne en slags kjerne i det hele, et slags ståsted hvor en kan vie seg til det som er godt uten å miste seg selv. Et sted hvor du kan boikotte McDonalds men fortsatt kjøpe milkshaken deres. Fordi den er så jævlig god.

*****

"Det jeg skrev i boken min da du kom inn, handlet litt om det. Ofte handler det ikke om annet enn at spørsmålet er feil stilt. Det handler ikke om Ondt eller Godt. Om Gud eller Satan. Frem til i dag så var jeg vel en slags troende muslim. Og på sett&vis bekjenner jeg meg vel fortsatt til Allah - Muhammed hans eneste profet - men jeg tror jeg fant mitt eget... crux... i dag." "Mistet du din tro i dag Rachid ben Ask?" Hun sier det som en spøk, men hun ser spørsmålet gir ham ubehag. "Denne verden er intet godt sted. Slett ikke den beste av alle mulige verdener. Den amerikanske utenriksministeren; Madeline Albrigth het hun denne gangen, ble spurt hva hun syntes om at 500 000 irakiske barn har dødd som en følge av sanksjonene. Hun svarte at "Vi synes det er verdt det". Han tar en kunstpause. Og sier det på nytt så den fulle tyngden av en halv million irakiske barn skal slå henne i ansiktet.

"Vi synes det er verdt det."

"Jeg leste et annet sted at det dør 60 000[51] barn som en direkte følge av fattigdom. Hver dag. Hver eneste dag. Dette er en ond verden[52] . Og dette er Det Ondes Problem. Hvordan kan dette skje med en God Gud? Hvordan kan en god gud tillate dette? Hvordan kan en god gud tillate mine onde år? Dine onde år? Jeg har bare ett eneste svar: Allah så sin egen imperfeksjon og skapte evolusjon. Vi, hver eneste en av oss, bærer i oss kimen til perfeksjon. Vanligvis kaller vi denne kimen for "evolusjon", men det er en kime, et frø, en groe som en gang vil bli Det Perfekte. Om vi bare greier overleve. Det er det viktige. Overlevelse. Det er så logisk at det nesten gjør vondt. Vi utvikler oss hele tiden, høyere, sterkere, smartere, visere, dypere, godere. På ett eller annet tidspunkt/sted må vi passere Gud selv. Og om noe sånt som "perfeksjon" finnes, og det gjør det jo: Om det finnes perfekte linjer, og sirkler og rektangler, så må det jo også kunne finnes perfekte mennesker. En perfekt verden. En gang. Det er den eneste rettferdiggjørelsen for all lidelse. Tenk de tusener av generasjoner som har blødd og lidd for at vi skal være her. Tenk de tusener av generasjoner som skal komme etter oss. Du og jeg er et millisekund. Tenk alle de store kjærlighetshistoriene som har vært. Som vi har kjempet. (Som vi har grått). Sannsynligheten for at akkurat du og jeg skal sitte her og ha denne samtalen er like stor som sannsynligheten for at en perfekt gullbarre skulle materialisere seg i luften foran oss. Og det uten å regne med 200 000 000 sædceller i generasjoners potens."

Mens han snakker ser hun ham forandre seg. Den myke harmløse gutten taler som en Profet [Guds Stemme]. Med malm. Hun analyserer ordene hans mens han sier dem, og det er ord, de kan tilbakevises, disputeres. Men styrken han taler med river i henne. Hun ønsker å tro på ham.
     [These are exciting times Neo.]
     "Vi lever i en spennende tid. Frem til 1943, eller der-om-kring, kunne vi ikke som rase selvutslette. Sannsynligheten irrelevant grensende til uvirkelighet. Nå kan vi. Sannsynligheten relevant grensende til virkelighet. Og frem til vi har kolonisert en planet eller tre så kan vi. Vi er heldige Mari. Heldige: Du og jeg. Vi får leve... in the crux. Aldri har ett eneste liv betydd så mye som nå. En av de store amerikanske tenkerne sa noe i retning av at 'Staten er ikke større enn en eneste mann. For en eneste mann kan med sin vilje tvinge staten.' Prøv å se, ikke 100, eller 1000 eller 100 000 år frem. Prøv å se frem til der hvor det store problemet er hvordan vi skal overleve universets implosjon. Om 100 milliarder år. Vi er her ennå. Og vi skal være her i evighet. Vi er guder. Vi er perfeksjon og Allah gråter av glede og stolthet når vi vandrer i hans saler. Lik en gammel skrøpelig far som ser sin sønn, høyreist og vis. Mer Mann enn han noen gang greide være. (Kan du kjenne stoltheten?)

Stopp 7 sekunder: Føl en Fars stolthet over sin Sønn. Oss.

Men ikke nå. Ikke ennå. Vi er hans verk. Og nå... nå lever vi i det millisekundet hvor alt avgjøres. Det er nå vi beviser vår manndom. Vår menneskelighet. Motets Øyeblikk. Sannhetens Øyeblikk.

Og det jeg innså i dag var at min lojalitet må ligge hos mennesket. Ikke hos Allah, Mohammad eller Koranen. Eller noen av de andre religionene jeg har studert. Min lojalitet må ligge hos mennesket, for det er der Allahs lojalitet ligger. Så, for å si det som Ada ville sagt det; fuck Ham. Fuck Satan. Jeg lever nå, og det priser jeg meg lykkelig for. Men etterlivet, om det finnes, skal jeg bekymre meg om når etterlivet kommer. Religion er et onde som holder oss tilbake. Vi er mennesker: Vi må elske mennesket.

Om jeg kan føre menneskeheten ett eneste skritt frem lider jeg gjerne i evighet. I evighet, for det. 3 års tjeneste, 3 dager på korset, 30 dagers pine. Fraværet av Hans Kjærlighet. [Father pass this cup from me]... I Evighet Mari. Med et selvrettferdig fandenivoldsk glis rundt munnen."

 

 

Kontroll på Kontinentet (Epilog)
mandag 31. desember 2001
Ada&Sol

Ada og Sol ligger i sengen og ser på video. Barnet sover på Sols bryst, Sols hode ligger i Adas armkrok. I løpet av den uken Sol lå på sykehuset, har Ada kasta ut Nagels greier og hentet Sols. Det siste hun gjorde før hun hentet Sol på Aker var å rive ned skiltet hvor det stod     Her bor kjæresteparet
                                                          Ada&Nagel

og henge opp ett nytt skilt hvor det stod            Familien Tuvasdottir
                                                      Ada, Sol & Consuela

Hun snuser i Sols rødblonde hår. Fylles med varme. "Hvorfor valgte du meg?" Sol spør med lykkelig/barnlig stemme. Etter en stund sier Ada: "Uansett hvor hardt jeg forsøkte elske ham og ikke deg - så elsker jeg deg, og ikke ham. Jeg elsker deg jenta mi. Vanskeligere enn dét, er det ikke." Sol kryper helt inntil henne.
 [Slik er det. Slik må det ha vært.]
 "Jah. Det kan du si."

Nagel, Ask, Rachid & Mari

Klokka er mye, sikkert hundre, minst, og det er lenge siden de slutta å fyre opp raketter i vinternatta. "Skål for Ross da" sier Ask og skåler til alle og ingen. <Nagel> "Åffer kaller du meg Ross egentlig?" <Ask> "Fordi Ross også blei dumpa til fordel for ei dame. Det eneste jeg lurer på er hvordan du greide å sette unge på dama-til-dama di?" 
     De er alle så drita som man bare blir på Jäger (den sterke typen som ikke selges i Norge, selvfølgelig, det er bare nyttårsaften en eller to ganger i året). Og Mary-Jane + litt knask, mest til Mari egentlig. 
     Nagel bare rister oppgitt på hodet og sier "Åja. Plaging? Er vi ikke litt gamle til det da?" Ask fnyser. "Om ikke annet har din nye livssituasjon gitt deg pågangsmot til å bli drita på ett nytt og ikke-til&se-bort fra tidligere ukjent nivå." <Nagel mumler> "Du har nå drikki deg ganske retardert dritings du også da." <Ask> "Å drikke seg dritings er egentlig en ganske undervurdert kunstart: Ikke nok det er å belme i seg til Selv om faller, nei. Aldri blir Selv skikkelig skikkelig dritings på slikt et vis. For skikkelig-skikkelig dritings å bli må Selv drikke tett i timer mange nok til vanskelig å telle bli. Aldri tippe over, begynne spy eller sove; tapt du har. Kun når Selv øker promillen så sakte at Selv ikke merker det, kan skikkelig-skikkelig dritingshet oppnås. Ja det er skrevet at: ”Slik og bare slik kan du elskede Bærer av Selv det høyeste plan av dritingshet opp-nå." <Rachid nikker alvorlig> "Slik talte Mester Ask... Men jeg må si jeg misunner deg, du bror av Ask: Så høyt elsker denne kvinne deg at hun tar din plass, for som du jo sier selv, du kan ei bli far til denne frilles barn. Å bli så elsket av kvinne har der sjeldent untes en mann av den barbariske hvite rase.”

Helenmari Wergeland, Baronessen av Phnom Penh, vrir seg i latter på gulvet. Nagel må til slutt le med.

Senere, som årene går og han ser sin sønn vokse opp, finner Nagel ofte trøst i Rachids ord.

[For hva er vel kjærlighet?]

 

 

 

 

 

 

 

APPENDIX

Kill your darlings sier de. Kanskje. Her følger tre strøkne kapitel og ett avsnitt.

 

 

Brother Number One
Ulph Mörck - lørdag 24. mars 2001 
Fåkkin’ Deutchland 
Ulph Mörck&Ask Fahrman - torsdag 13. desember 2001
[Helt Alene] del 2 + avsnitt fra Kontroll på Kontinentet 
Ulph Mörck - onsdag 19. desember 2001

 

 

 

 

Brother Number One
Ulph Mörck - lørdag 24. mars 2001
 
"Jeg siterer alle. Jeg krediterer ingen."

Mørke brune øyne med pupiller så store at det brune bare blir en lysere rand rundt det sorte. Sjelelig eller legemlig sykdom åpenbart i den nikotingule farven som fyller øyeeplet. Tenner som biter sammen, flekkes. En hjørnetann glimter dyrisk i den skarpe senith-solen. Et blankt blinkende spor etterlates av en svettedråpe som rykkvis, målbevisst glir nedover det sammenbitte støvtørre ansiktet. Øynene blinker en gang, øyenbrynene senker seg og han myser mot meg gjennom salt og sol mens de adskilte leppene som rammer inn de flekkende dyriske kjøttetertennene umerkelig omformes til et svakt glis. En pistol. Stor og blank [vi trenger alle en i blant]. Idét pekefingeren klemmer ned avtrekkeren og hånden rykker bakover og et lysglimt fra solen reflekteres i det blankpussede lemmet ser jeg høyresiden av det pene gutteaktige ansiktet hans fokusere på meg og våpenet og en rett linje og jeg kan se venstresiden hans slappe av, han lukker ikke øyet for å sikte, slapper bare av, soner det ut, soner ut hele venstresiden sin som om den ikke skulle eksistert og som alt er våpenet, meg og den rette linjen. Sakte, sakte, sakte glir den sølvglinsende blysorte kulen mot meg. I saktefilm. Millimeter for millimeter glir den ut av løpet tett etterfulgt av små brennende korn som samler seg i en rasende brennende sopp av ild. [Opplyst Vrede]. Jeg forsøker flytte meg, men står frosset fast. Jeg konsentrerer all min vilje mot det mål å bevege meg selv ut av kulens bane, all den vilje jeg har trenet opp gjennom alle disse år. Jeg er vilje! Og jeg beveger meg. Men jeg merker at bevegelsen er tregere enn kulen. Og jeg kalkulerer. Jeg er død. (Fuck that Fucking Intelligence). Jeg er uavvendelig død. Kula har bare ikke truffet meg ennå. Jeg gir slipp/mister kulen av syne i det den raser gjennom hodet mitt/Raserer hjernen min/sliter hjernestammen ut/vekk/bort med rota/og ut på baksiden av det som var hodet mitt. Jeg er død.


 

 

"Even if his head where to be cut off,

a samurai should be able to perform one last act of will.

Then and only then

will he reach immortality."

 

 

 

Bena forsvinner under meg. Pusten siger ut av meg. Jeg holder øynene på ham, ser ham inn i øynene og spør: "Hvorfor?" Han svarer ikke; og mørket og intetheten og ikke-eksistensen fyller meg.

Gjennom natten og mørket raser jeg inn i kroppen min. I fosterstilling flyter jeg i universets sentrum. Jeg er alene nå. Bare meg og intetheten. Intetheten; ingen stjerner, ingen planeter, ingen mennesker og om Gud eksisterer så er Han meg og jeg Ham. "Kulde er intet annet enn fravær av varme" og fraværet av varme slår inn i sensoriumet øyeblikket etter at jeg treffer min egen kropp. Og intetheten krever meg, sliter i meg, vil fordele meg ut i det rom hvor selv den lengste lengde alltid er fulgt av en enda lengre lengde. Det søker likevekt og ikke sentrum og jeg er sentrum og jeg slites sønder men nå er jeg Gud og jeg forsøker mane stjerner og partikler og fotoner og molekyler - små O atomer bundet sammen i O² bindinger slik at jeg med viljen kan skape forbrenning. Varme til å overleve, energi til å holde denne kroppen i gang. Men viljen er ikke sterk nok. Eller kanskje det bare rett og slett ikke er slik. Kanskje jeg ikke var Gud likevel? Jeg går i oppløsning, slites sønder, rives i stykker, det som var meg blir revet ned til sine minste bestanddeler og jeg er død. Død! DØD!


 

 

Jeg er!

Jeg løper. Forsøker/forvirret/huske/forstå. Hvorfor løper jeg? Hvor løper jeg? Hva løper jeg fra? Til? Forvirringen er forbigående og jeg dukker bak et tre i det den rasende hunntigeren flyr forbi meg. Hun snur på femøringen. Dette rasende rovdyret kan ikke holdes unna ved hjelp av et tre som en elg eller en bjørn. Jeg løper som det er alt jeg Er. Hvert åndedrag smertefullt som Døden i gasskammer; melkesyren river i lårene, i brystkassen, i armene, i leggene, (det stikker/prikker/pulserer smertefullt i bakhodet) og hun følger. Er hun som geparden? Ikke mer enn et par minutter med løping før hjertet eksploderer? Jeg føler, sanser henne i luften bak meg, hun vil slutte dette av nå. Ingen lek. Jeg griper en tynn trestamme, kjenner muskler briste i det jeg utnytter naturlovene for hva de er verdt og slenges rundt treet og hun ramler inn i det mørkegrønne fuktige krattet som nå er bak meg og jeg løper og vet at snart kan selv ikke rent adrenalin drive denne motoren videre. Hun løper etter meg, leker med meg, tar seg inn, hun er så mye raskere enn meg at hun ikke en gang behøver sprinte for å ta meg igjen og nå er hun rett bak meg og jeg kjenner den gamle følelsen av vilje som bryter sammen, velbegrunnet, alltid! velbegrunnet, denne gangen i at jeg ikke kan greie å løpe fra henne, at jeg må kjempe mens jeg ennå er i stand til det for før eller senere dreper hun meg, om det er ved å bite av meg hasene eller ved å rive opp brystet mitt i det jeg allerede er nær døden av hjerteinfarkt er uinteressant og alt er uinteressant; lyden jeg hører er lyden av vilje som brytersammen og godtgjør en kropp (en vilje?) som ikke klarer mer. Jeg senker farten, legger hele meg i henne og i det hun hopper mot ryggen min vet jeg nøyaktig hvor hun er og hvordan hun kommer og hvilke skrøpelige våpen har jeg? Kan man slå ut en tiger som man slår ut et menneske? Har de nok hjernemasse? Det må de, jeg dukker under henne og hun flyr over meg, vender i lufta, flenger bakhodet mitt og ruller på bakken og jeg utnytter farten min og løper rett i henne, hopper og sparker hodet hennes så hardt at om det hadde vært en fotball hadde hastigheten ikke vært målbar og hun slenges rett i et tre og spretter tilbake og knøvler som en ugrasiøs forvokst hundevalp i det hun treffer bakken og uten så mye som et ynk raser hun rett mot meg igjen. Og jeg skamslår henne. Gang på gang angriper hun og som jeg skulle være en mester i akido eller jiu-jitsu eller hvilken som helst annen av disse kampsportene som bygger på å vende motstanderens styrke mot ham glir jeg unna som jeg er olje/hun vann, som dansende ildtunger over metall, som sæd som forsøker befrukte navle, bryster og halsgrop er jeg usårlig og knuser hodeskalle og nyrer og ryggrad og hjerte og lunger og øyne og snute men hun gir seg aldri og angriper og angriper og angriper og til slutt får hun meg i kne mens jeg holder en pote med lange skarpe klør millimeter fra ansiktet, en neve rundt halsen hennes og forsøker vri meg så den rasende krafsende frie forpoten må slåss mot ribbein og ikke kan rive dypt i mykt menneskekjøtt. Men styrken svinner, snart er alt jeg ser de rasende rovdyrøynene og alt jeg kjenner smerten og den dyriske kraften som har slått meg i kne og river livet ut av meg og jeg faller bak over mine egne ben og i et siste glimt av smerte kjenner jeg under alt det andre at leddbåndene slites med en høy lyd som kommer fra innsiden av min egen kropp og i det jeg dør tenker jeg at jeg for faen skulle vært nøyere med utstrekkinga etter trening. Kjeften hennes lukker seg over halsen min. Jeg skal kveles til døde. Mangelen på pust er overveldende. Lungene brøler etter luft. Kroppen min begynner rykke ufrivillig i et siste forsøk på å frigjøre de siste reserver av opplagret energi; og igjen i sentrum av hodet mitt er bare et lite hvitt lys som jeg alltid har visst var meg og det kan knapt kalles bevissthet og jeg har alltid trodd det var vilje og kanskje det er det det er og jeg trekkes inn i det og om det blir større eller om det er jeg som blir mindre er umulig å vite men det hvite lyset er altomfattende.

Det som skjer nå kunne kanskje beskrives med ord; beskrives som en stemme som brøler Nei! eller Dette nekter jeg å akseptere! eller Denne slutten vil jeg ikke innfinne meg med, eller et vulgært

Ikke Faen!-Ikke Faen!-IKKE FAEN! Men på dette stedet finns ikke ord. Kun vilje. Med tennene hennes rundt halsen min reiser jeg meg fylt med Guddommelig Opplyst Vrede, løfter samtidig den fullvoksne tigeren med meg, tar tak i under og overkjeve og sliter munnen hennes åpen og holder henne over bakken med venstre neve rundt halsen. Potene hennes river og slår i meg og for hvert eneste slag eller rift hun gir meg slår jeg henne over hodet med knyttet neve. <Den lukkede hånds konsekvenspedagogikk>. Men viljen hennes gir seg ikke, hun underkaster seg ikke, dyret ser kun at fortsatt kamp betyr død og hun slutter å kjempe og ser med stolte øyne inn i mine. Innbitt møtes viljene våre i kamp, mens jeg løsner grepet om halsen ørlite så hun kan puste. Jeg senker armen noe så hun får bakbena på bakken og med sammenbitte tenner holder jeg henne. Hun blir roligere og jeg tar under hodet hennes med begge hender og setter henne på bakken mens jeg holder henne i et jerngrep med tomlene presset over dyrestrupen, nesten dobbelt så stor som min egen. Størrelsen på strupen hennes leder meg til å innse at hun er over dobbelt så stor som meg, og som om det skulle vært et cue angriper hun igjen, kaster seg mot meg... "Jeg spiller ikke dette spillet med deg" hveser jeg til henne i det jeg, som om jeg var én-Gud, igjen løfter henne opp fra bakken. Poten med de knivskarpe klørne slår mot hodet mitt og rasende slenger jeg henne i bakken og låser henne fast til skogbunnen med brutal styrke og manndoms vekt. I mangrovens skitne leie av gjørme, råtnende planterester og blod voldtar jeg henne. Trenger inn i henne med det harde lemmet mitt mens hun maktesløst kjemper i mot.

Jeg våkner med et rykk i det jeg spruter utover det en gang lyseblå lakenteppet. Uavgjort. Stanken av svette og fyll er påtrengende i det tette spartanske rommet. Jeg har åpenbart vært for full til så mye som å sette på takviften. Solen skinner skarpt gjennom vinduet, støvpartikler svever i lystrålen som mikroUFOer. Puten er fuktig og klam helt igjennom, lakenet så vått at jeg kunne vridd det. Jeg dusjer raskt i kaldt vann. Med en pikk som på mange dager aldri blir mindre enn halvfeit går jeg ut i Phnom Penhs støvete gater fylt med en styrke som stråler og skinner opp denne viljeløse formålsløse byen. Min tid er nå. Min vilje vil bli adlydt.

De støvete skitne eksosfylte gatene rommer all denne verdens elendighet, men jeg enser ikke trafikken som bærer alle kapitalismens og anarkismens dårlige sider, enser ikke de skitne fillete barna, de tannløse gamle, enser ikke dem som har ofret seg på rusens alter, enser ikke neonskilt eller gateselgere. Med formål og vilje går jeg nedover fortauet, vader gjennom kortvokste tynne Khmer, alle ødelagt av risens grønne revolusjon og den villeste røde denne verden har sett. Som en isskraper fra det kalde Nord vader jeg gjennom massene og de som ikke flytter seg skyver jeg bort som strå i enga. Jeg er Henry Rollins i Black Flag vandrende gjennom Nû Yorks brune gater, jeg er en tysk tigertanks på en slette full av 500 år gamle polske soldater til hest, jeg er ljå under innhøstingen, jeg er en viking i et normannisk kloster, jeg er urkraft og lemmet mitt banker i takt med fyllesyken. Noen dytter meg. Jeg stopper, snur meg, skakker hodet uforstående, ser en vestlig kvinne i hippieklær som står og brøler til meg - på engelsk? Jeg vet ikke. Jævla backpacker. Hun har ingen faens ting i Phnom Penh å gjøre. Farlig for sånne som henne her. Jeg dytter til henne så hun ruller bortover fortauet og blir liggende. Følget hennes, enda en jævla hippie, går mot meg med knyttede never og han ser ikke at jeg er is og stål. Jeg knuser nesa hans. De kan trøste hverandre. Tørke hverandres blod, slikke hverandres sår, ta dette med seg og la det binde dem sammen. Gamle kan de dø med måneders mellomrom og aldri forstå hvor nære de var døden. Jeg må spise.

(Mens kroppen ennå kan ta til seg mat). Går mot en skitten liten lokal kafé (mørkegrønn mur, nedslitt; uten annen merking enn matlukt og mennesker.) Tydelig at verken turister eller expats henger her. Det er 3 store bord i lokalet, samt ett noe mindre bord ved vinduet ut mot gaten. Det sitter to menn (på min alder) ved vindusbordet. De blir jaget til et av de store bordene med en gang jeg kommer inn i lokalet, (så da er vel vindusbordet ansett å være husets beste). Jeg lar kelneren, en ung mann, tørke bordet rent før jeg setter meg ned. Store flekker av murpuss har falt av den falmede veggen som en gang kanskje var skarp solnedgangsrød. En kan ane et slags betryggende-skittent: Fluene og sanden og sneipene i gulvet synes være ute av stand til & røre ved maten. I denne delen av Verden kan stanken av menneske/mat/motorvogn kan være overveldende i begynnelsen; men etter en stund merker en det ikke lengre, og det lukter uansett sjeldent mer bedervet en hurtigmørnet kjøtt skal lukte i Asia.

Ris, svinekjøtt og sterk saus. Jeg piller i risen, dypper grisestrimlene i sausen og spiser dem med fingrene (som jeg skulle vært i et annet land). Jo mer jeg spiser jo mer appetitt får jeg. (Når spiste jeg sist?) Bestiller mer kjøtt, mer saus, ber dem drite i den jævla risen. Etterpå kjenner jeg siget komme. Det blir tungt å tenke, leddene mine verker; jeg ser på hendene mine som en spedalsk ville ha sjekket seg selv for sår. [oops] Knoken på langfingerleddet er trykt helt inn. Hippien? Eller noen andre? Mor sa alltid at jeg skulle passe meg for blackouts.

Jeg tenner en winnertip1. Bestiller sprit. Innehaveren, Kinamannen, tar betalt, gir pengene til boyen som forsvinner ut i gaten. Han kommer andpusten tilbake med en flaske lokal rom, Mekong whisky, (nesten på høyde med dobbelsilt nordnorsk), før jeg har røkt ned sigaretten. De smertene winnertippen ikke fjerner fra bevisstheten min, tar et par shot sprit den verste edgen av. De skittenrosa gnistrende tablettene fjerner siget som om det aldri, var der. Mer sprit. Kaffen brygges på bordet – helt usiviliserte er de ikke Khmerene, selv om du skal lete lenge etter noen som kan skrive eller regne på noe særlig høyere nivå en norsk 4. klasse. Ypperlig kaffe, sweetmilk og Mekong gir en fjern smak av Irish, bare en virkelig vil ha Irish. Et øyeblikk får jeg en dårlig følelse. Solen står i senith, en snut, de ligner litt på sånne små armymen, går forbi på fortauet og jeg tenker på den store blanke pistolen [alle trenger en i blant] og den glinsende blykulen, tenker på Andrew som satt fire år med tredve mann og fikk servert risen med spade fra trillebår og mistet over førti kilo på de årene, på Mikal som har den tvilsomme ære av å ha blitt banket opp på intet mindre enn ni forskjellige norske politistasjoner. Noiaen er selvfølgelig forbigående og snart så husker jeg at det ikke finnes den snutjævelen jeg ikke kan kjøpe i dette råtne minebelagte gjennomkorrupte utviklingslandet.

(De elsker amerikanerne, og når jeg forteller dem at the fucking bastards slapp flere tonn bomber over Kambodsja under en krig som aldri offisielt eksisterte enn den samlede tonnasjen sluppet over Tyskland i årene 1939-45 ser de bare dumt på meg. Just presis som hver eneste fåkking amerikahatende sandnigger hadde droppet hele sitt liv, alt de eier – alle de har, uten betenkningstid for et amerikansk pass: elsker Khmerene Amerika uforbeholdent av hele sitt hjerte og hele sin sjel, elsker dem, elsker dem, elsker dem. Elsker som kun en skamslått hustru kan elske.)

Jeg nyter spriten, exilen, nyter høyen, nyter den kriblende brennende følelsen av svette som renner nedover følsom hud. Av en eller annen grunn begynner jeg å tenke på Puff Diddy eller faen han nå kaller seg i år. Marilyn Manson spilte på MTV Music Awards. Kameraet sveipet over den delen av salen hvor P. Daddy og hans pinsemenighet-gangsterrap-bornagain-r&b possé/ eller menighet/ satt. Og i klartext så jeg løgnen avkledd. Tøffingene greide ikke se på Mr. Anti-Christ Superstar en-gang. De snudde seg vekk. Ikke demonstrativt, men i en slags vemmelse eller avsky eller tør jeg si... frykt. Den frykt et underlegent folk føler etter å ha blitt kuet i femhundre år. Den sunne frykt enhver iraker, algerier, indianer eller jævla lapp-jævel føler stilt ovenfor Hvite Manns Rasende Styrke. Løgnen om den glade negergutts rytmiske sans. Vi kan rappe de jævla Samboene på ræv any-day. Har noen, hvem-som-helst, noen gang sett en vellykket nigger-metal-act? Living Colour? Pah. Imperialisme meg midt i rævva. Å legge under seg Afrika var ikke mer imperialistisk en å temme hunder eller gjøre kyr til husdyr. Tankene raser gjennom hodet mitt, assosiasjonene river meg fra kyr til svakelige vegetarianere, til sexy veggisjenter, til sex, til dop, til dophuer, til uteliggere, til sosialøkonomi, til "Gud", til penger og tilbake til sex igjen.

Jeg må pule snart. En ting er å gå rundt med halvfeit, men nå kribler det som om jeg skulle sitti&sett på porr. Good shit. Jeg skjenker i den siste drinken, kjenner jeg må pisse - har ikke reist meg fra stolen en eneste gang siden jeg kom hit, knipser ned et par til av de vakre pillene, røker det lille som er igjen. Innehaveren ser jeg skal til å forlate, beveger seg mot meg; Underdanig som en tigger/underdanig som en gul nigger. Da skal han vel selge meg noe. Og som om han har lest tankene mine spør han meg om jeg vil ha noe annet... (han dveler på det. "Something... else...") Girls? Eller boys kanskje? Jeg spør om han har jenter her og han nikker betydningsfullt som om jeg skulle være hans medsammensvorne, men legger litt skamfullt til at han bare har ei her - men han kan skaffe hva som helst. "Let me see her." Sier jeg og snur meg fra ham som om han skulle være luft. En liten tid senere, jeg har ikke verdens beste tidsfølelse nå, kommer han bort til meg og nå står ei ung jente i døra til bakrommet. Pen, slank – ikke Khmer, mørk med bølgete hår - mer kinesisk av utseende (sannsynligvis vietnamesisk) - som mannen selv. Jeg ler. Svinet selger dattera si, så åpent at alle og enhver i lokalet må skjønne hva som skjer. Fattigdom er gøy, jeg digger det. Jeg nikker anerkjennende og jenta forsvinner. Han ber meg følge ham, og vi går på bakrommet som er et kombinert lager og kontor. (Jeg går på do, lar ham vente). Etterpå diskuterer vi pris: For den tiden jeg ønsker med henne og en flaske musserende vin betaler jeg mindre enn halvparten av den prisen jeg ville betalt.)

Far følger meg opp i andre etasje (og) til et soverom i enden av en gang. Han forlater meg utenfor døren. Det lille rommet er halvmørkt; en naken pære henger i taket, glassløse vinduer stenger dagen ute med grønnmalte slåer. Midt i rommet står jenta i et glorete kort skjørt som ikke kler henne og en vestlig singlet (heter det "tank-top"?) med trykk av en stilisert tiger. Hun ser beskjedent ned i det flislagte gulvet. Jeg lukker døren bak meg, setter fra meg flasken på nattbordet. Jenta blir sjenert stående midt på gulvet med det balsamskinnende ravnsorte håret hengende ned i ansiktet. Pupillene hennes er små, og de sorte øynene skjeler en anelse i det hun ser på meg. Jeg smiler til henne. <norsk> "Du er pen." Hun skjønner det er et kompliment og smiler sjenert, litt mer avslappet til meg. Tennene hennes er hvite, og selv om de er så skjeve at de ser ut som om de er kastet inn i kjeften hennes bygger tannsettet hennes opp under et kledelig, søtt og naturlig uttrykk/utseende. Autentisk sort of. Jeg kjenner den halvstive pikken min bli stiv, stå kraftfullt rett nedover, fanget i den svette boksershortsen. Hun er så nervøs! (Jeg kan kjenne mitt eget hjerte banke hardt).

"Ulff" sier jeg og peker på meg selv, hun ser ned, mumler noe knapt audibelt som kanskje kunne vært navnet hennes. Hun knepper fomlende opp skjorten min. Skyver den over skuldrene så den faller til gulvet og stryker meg med fingre som skjelver over den nesten hårløse brystkassen og 1000situps-om-dagen maven min. Et øyeblikk synes jeg nesten jeg kan ane et ekte smil. Sikkert bedre enn en feit stinkende tysker eller psyko FN-soldat. Hun knepper opp knappene i buksa, trekker den ned til anklene, men lar trusa være. Jeg tråkker av meg sko, bukse og sokker. En skjelving går gjennom henne, hun fingrer nervøst med trusestrikken. Trekker forsiktig trusa av meg som om den hvite huden min er ømfintlig som et spedbarns. Pikken spretter ut, slår med et høylydt klask opp i maven før den slår seg til ro i nesten vinkelrett stilling. Hun fniser <som et anime-ekko>. Jeg trekker av henne singleten, under har hun en babyblå bh; jeg finner glidelåsen på siden av skjørtet, trekker glidelåsen ned og det faller i gulvet. Jenta tråkker ut av skjørtet og slippersene, går bort til lysbryteren ved døra (en sånn vriknott som er vanlig i gamle norske hus) og slår/skrur av lyset. Rommet blir nesten nattsvart. Jeg kan ane skyggen hennes som begynner hekte av seg bh-en. Jeg går bort til henne, legger en hånd på armen hennes og snur henne mot meg. Hva er egentlig dealen med disse sjenerte horene? Jeg skrur på lyset, strekker en hånd bak henne og løsner stroppene med et enkelt grep. Hun har en ungpikes bryst, faste, spretne, sånne pupper kvinner er velsignet med i noen få skjønne år før tyngdekraft, Freia og amming sagger dem. (Ikke det, stort sett alle asiatiske kvinner har det, etter noen måneder i Asia ser de fleste vestlige kvinner ut som dårlig sminkede LadyBoys). Hun tør ikke se på meg en gang. Sjenert. Jeg trekker trusen hennes av henne og går et skritt tilbake. Hun har glatt perfekt og hårløs hud, er litt kalvbent, kjønnshårene er sorte, perfekt symmetriske og aksentuerer underlivet hennes perfekt (som det vakreste smykke). Hun er slank, med vakre linjer og jeg sier m/så mye varme stemmen min kan bære <norsk>: "Du er vakker... nydelig". Hun smiler smigret som om hun forstår hva jeg sier. Jeg går bort til henne, stryker den varme tørre talkumduftende huden hennes som nupper seg under berøringen min, hun nærmer seg meg, stryker hendene sine over hoftene mine og brystkassen mens pikkhodet mitt presser mot maven hennes. Jeg kysser henne på pannen, øynene og så til slutt forsiktig og tørt på leppene. Hun kysser ikke igjen, men leppene hennes er heller ikke stramme, tørre, uimottagelige som en heroinhores. Jeg går et skritt bak, og vi ler begge ved synet av den lange blanke seige kåtdråpen som henger mellom pikkhodet og maven hennes, binder oss sammen som en sjeletråd.

Jeg setter meg på sengekanten, åpner vinen og byr henne. Hun tar forsiktig imot, drikker dypt - for mot. Også jeg drikker dypt, kjenner jeg er vanvittig tørst. Jeg legger meg ned i sengen, fisker en clipspose m/skunk fra buksa på gulvet og begynner mekke en phatass joint. Mens jeg ruller stryker hun med fjærlette fingre over kroppen min. Jeg fyrer opp (marijuana-stanken er intens – skunken bærer sitt navn ved rette): Byr henne, først vil hun ikke ha, men jeg insisterer. Hun trekker dypt, hoster. Hun forsøker gi jointen til meg men jeg avviser den, hun trekker noen ganger til før jeg tar i mot den. Jeg tar noen magadrag og legger den i askebegeret hvor den slukker. Jeg begynner å ta på henne, stryker hånden, varm, over henne, men det vil hun ikke. Hun gir tegn til at jeg må lene meg tilbake i sengen. Hun tar på meg, undersøker meg, kysser brystvortene mine så det går ilinger gjennom hele kroppen min, kysser maven, kysser pikkhodet, kysser ballene. Så begynner hun å runke meg. Det er deilig men hun er så knøvlete og forsiktig at jeg tviler på at hun har gjort dette så veldig mange ganger før. Hun begynner kysse og slikke pikken min forsiktig mens hun runker meg - men jeg stopper henne snart. Trekker henne opp til meg, kysser henne. Hun har øynene åpne så jeg lukker dem med kyss. (Jeg lukker mine egne). Kysser munnen/leppene hennes. Det tar ikke lang tid før hun besvarer kyssene mine. Jeg stryker henne, leker med brystvortene som fylles med blod på et øyeblikk, stryker hånden over kjønnet hennes og finner til min store overraskelse at den lille horefitta hennes faktisk er fuktig. Forsiktig, fjærlett, stryker jeg fingrene over skamleppene hennes, henter litt fukt og lar fingeren sakte gli over klitten. Underlivet hennes begynner å bevege seg i takt med fingeren min. Så tar hun vekk hånden min, trekker nattbordskuffen ut og tar ut en gummi fra en pakke med glorete erotiske bilder. Jeg setter meg på kne mellom bena hennes og hun rekker meg gummien. Jeg rister forsiktig bestemt på hodet. Hun ser nervøst på meg. Legger den bort. Og jeg trenger inn i den myke glatte fitta hennes.

Og nå kan hun ikke stoppe meg, ta vekk hånden min. Jeg knuller henne sakte/hardt, mens jeg søker de magiske vinkler/angrepspunkt. Jeg tror jeg finner dem, entusiasmen hennes, sammentrekningene rundt pikken min; like høy som Herren, kan tyde på det. (For å holde meg lenge nok begynner jeg tenke - hvorfor gidder jeg? Hun er en hore. Hun vil ikke ha nytelse. Men jeg vet jeg ikke behøver lete etter svaret. Jeg har knullet mange horer; både av den sorten som vet de er det og av den sorten som tror de ikke er det bare fordi jeg ikke betaler i cash. Ser jeg en sjanse til å gi henne nytelse, til å ødelegge hore/horekunde-forholdet, til å frata henne den kontrollen det å se meg som 'kunde' gir henne... så tar jeg den. Og når denne spede jenta vrir seg under meg, når munnen hennes søker min (jeg kysser henne lidenskapelig tilbake) kan jeg ikke tenke annet enn at mine små kick ikke kommer så veldig langt opp på perversitetsskalaen.) Jeg kjenner livmorhalsen hennes suge meg og jeg slipper løs. Fyller henne så dypt og kraftfullt jeg kan. Siger sammen. (Kanskje den blir borte nå?)


 

Vi deler en joint, drikker resten av vinen. Koser. Hun er akkurat så fløyelsmyk som kvinner flest blir etter orgasmen. Jeg kler på meg og går ut. I døråpningen sier jeg: "Du skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Brage." Hun ser på meg og smiler. Skjønner ikke et ord av hva jeg sier.  "Bra-ge." Sier jeg en gang til og går ut i den lave røde eftermiddagssolen.

 

 

 

 

 

 

 

 

Fåkkin’ Deutchland
(den beste av alle mulige verdener)

Ulph Mörck&Ask Fahrman - torsdag 13. desember 2001
"Hvor Descartes ved sin metodiske tvil først beviser at han er (cogito, ergo sum), og derefter mener å kunne bevise den Allmektiges eksistens ved hjelp av sin medfødte idé om det fullkomne, har jeg ved samme metode kommet til de diametralt motsatte konklusjoner: Spranget fra tvil til tanke; fra tanke til eksistens er slett ikke sprang bygd på sikker viten, men tro. Videre har jeg funnet at min medfødte idé om det fullkomne er så klart motstridende både til den virkelighet jeg daglig beveger meg i, og den åpenbarte sannhet; at denne "Gud" under ingen omstendighet lengre kan eksistere."

"'I´ll crawl over 50 good pussies to fuck one fat boy's ass hole' sa Staggard Lee, og Staggard Lee sa det som kjent best." Den kraftige tømmer glasset med Bohemé, l'heure verte[53] er over. Han roper på bartenderen, bestiller. Ulph har akkurat brutt med ei jente han (Ulph) har bodd sammen med i Tyskland. Av alle de horene han har pult, av all den dopen han har tatt, av alle de menneskene han har slått ned - han har tatt for seg av Verden som det var hans private eiendom siden han var liten... (En gang; Ulph var på dagstur Tromsø/Stavanger/Tromsø, (don’t ask): På vei tilbake til Tromsø, inne på Stavanger Airport (eller hva faen det nå heter); var han så langt inne i en tankerekke at han gikk til høyre da han skulle gått til venstre, og befant seg plutselig i utenlandsavdelingen. I DutyFree-butikken kjøpte han; 1 kartong Luckies, 1 flaske Glenfiddich, 1 dobbeltpakninng After Eight (Nestlé). Han må løpe for rekke flyet til Tromsø; går flyplass-hurtig forbi securitasvakten, unnskylder seg høflig. ("Jeg gikk vist feil du"). Hele tiden med 25 000 flux i reisebaggen.) Slik har han levd sitt liv: men nå har han altså noe som til forveksling kan ligne en sjelelig krise fordi han samme dag som han betalte en Ladyboy for å suge seg pulte en collegegutt fra statene i rævva. Homofobi kan slå ned hvor du minst forventer det. Og han har tilsynelatende latt dette plage seg i et halvt års tid nå.

"Seriously Ask." "Ok: Seriously. Har du noen gang vært forelska i en gutt?" "Nai." "Så ikke tenk homotanken en gang. Du pulte ham. Det var digg. Du kommer til å gjøre det igjen. Fordi det er digg. [Because pork taste good.] Det har ikke noe med å være homo å gjøre." Han drikker ut. "Drikker som en homo gjør du ihvertfall." "Ha. Ha." "Så hva var dealen med deg og denne 'Helga'" "Marie", "denne Marie, du trodde du skulle dele resten av livet ditt med?" "Jeg vetta faen. Sånn i ettertid ser jeg vel at hun mer var en god unnskyldning til å straighte seg opp litt, enn noen slags ekte kjærlighet eller forelskelse. Jeg var vel i ferd med å spasere over den fine grensa hvor en ikke lengre utvider bevisstheten, ikke lengre utforsker den absolutte frihet; men har blitt komplett psykotisk og grenseløs. Så jeg straighta meg opp og flytta til Fåkkin Deutchland."

De drikker Heineken av flaske, chaser med Jägermeister. Chillinøtter selvfølgelig, ikke drikke på tom mave. "Så når skjønte du at Marie bare var reboundgirl for speed&ultravold?" "Jeg har vel ikke egentlig skjønt det ennå. Det er lissom ikke mitt valg at jeg sitter her nå."

 

 

 

De ble så fulle at de drakk bare
kaffe og pils i et par timer. Ask
fortalte litt om hun som ikke var
her mer. Ikke om slutten; om begyn-
nelsen. Barnet formår han ikke si
noe om.

 

 

 

 

 

 

[å Elske som jeg kan elske en Kvinne eller Gud]

 

 

 

 

 

 

 

Jeg tror jeg kvalte henne med min kjærlighet... Marie." Sier Ulph ut av det blå. De drikker sprit igjen nå. [It’s a sad-thing when you have to remember to buy beer, to slow down on you drinking]. (Hold kjeft). Fernet Branca. Antageligvis verdens styggeste sprit. Føles litt som å få'n opp i rassen egentlig. Ask nikker. Kjenner det igjen. "Det var derfor Noora var alt for meg. Jeg kunne elske henne så mye jeg maktet; hun ble aldri redd eller trakk seg unna eller brukte kjærligheten min. Hun bare elsket tilbake som et himmelvesen, en engel, som et barn."

Og Ord er overflødige. Selv om disse to er som natt og dag, så er de barndomsvenner. Men de har mer enn dette tilfelles. De er Vagabonder, Voldsmenn og Vitner; begge med kjærlighetsprofeters sjeler. Som Krigerpoeter, ute av stand til å forene liv og lære; fanget i en evig utmattelseskamp mellom det som er råttent og ondt og det som er godt og vakkert. De er velmenende kjemper som knuser alt som kommer for nært dem. Disse to kjenner hverandre. Ord: Er overflødige.

"Vi prater med stort... phatos, gjør vi ikke?" "Rachid prata om det for en stund siden. 'Jeg har opplevd alt, resten har jeg sett på kino.' 'resten har jeg sett på tv', mener jeg. 'Jeg har opplevd alt, resten har jeg sett på tv.' Det er lissom sånn vi blir. Vi; den første generasjonen som har vokst opp med dataspill og kabeltv: <han referer Nagel og føler seg som en løgner i det han fremstiller resonnementet som sitt eget>[54] Jeg er for faen mer intim med tv'en enn jeg er med venner og familie, og jeg skjønner godt sånne som blotter sin sjel i media. Det er jo som å ha en konfidensiell samtale med sin mor eller sin... hm. Storebror.
 Og de ti siste årene: Mobiltelefoner og internett. Shit, jeg mener, når jeg ser på tv, det er ikke så ofte - men det skjer. Om det blir litt pinlig eller litt kjedelig eller litt langdrygt, så skifter jeg jo kanal. Og det er faenmed ytterst få mennesker jeg gidder føre en samtale med i mer enn 15 minutter sammenhengende. Gode venner er som gode tv-programmer. De får fem&førti minutter en gang i uken. Reprise om jeg har langperm eller ferie." Ulph rister på hodet. "Så du mener vi prater med pathos og er gærnere enn en gjeng fordi vi så på kabeltv da vi var små?" <Ask standhaftig> "Jepp. Jeg mener; greier du så mye som å drite uten å ha noe å lese på? Eller må du som alle oss andre ha konstant tilføring av informasjon til hjernen?" <Ulph defensivt> "Øhh. Jeg er sikkert mer normal enn jeg liker tro. Om jeg noen gang hadde stoppa informasjonsstrømmen så hadde jeg sikkert blitt gærn eller noe. Det er derfor sopp er så farlig, det stopper deg jo helt for faen." [My Mind is set on overdrive/the clock is laughing in my face] "Nemlig. Phatos schmatos. Om jeg hadde lært å snakke av mora mi og ikke av TV2 og Pat Sharpe så kanskje jeg hadde prata normalt jeï åsså."

På en benk ved Akerselvas bredd deler de en lyseblå flaske tollfri Bombay Sapphire, (Ulph kommer direkte fra Fåkkin' Deutchland). Og den klare gin'en smaker som intet annet i den krystallklare vinternatta, smak som eksploderer i munnen og kiler i nesen og klarer hodet samtidig som alkoholen raser gjennom kroppen: som lyseblå flammer dansende over bensin. Det er så lite belysning at de kan se stjernene og himmelen hvelve en evighet over dem. De holder rundt hverandre for varmen og selskapets skyld. Røyker/Drikker.

"Hvorfor elsker vi som vi gjør det?" Spør Ulph til slutt. "Jeg har aldri møtt noen som elsker som du og jeg, meg, gjør det..." Han drar på det. Det gjør ham trist. Ikke trist som faen. Men ganske trist fordét. "Det er kanskje fordi jeg er et jævla dophue; men jeg elsker alle. Jeg hater jævla niggere, men jeg elsker dem." Ask nikker, sier ikke noe først. Røyker.

"Vi søker Gud men finner ham ikke... for sterke og for svake og smarte og dumme til å falle for løgnen om Gud... søker vi noen å elske som vi ville elsket en god Gud. Og jakter kvinner som de skulle vært byttedyr bare for å finne noen som fortjener og har styrken til å bli elsket som vi ville elsket Gud om han hadde latt oss."

Ulph gråter. "Sorry at jeg griner så jævla patetisk. Jeg elsker deg Ask." "Jeg elsker deg Ulph." De drikker. Smaker på følelsen. Ulph bryter stillheten først. "Men ikke som jeg kan elske en kvinne eller Gud." "Nei. Ikke som en kvinne eller Gud."

 

 

 

 

 

 

[Helt Alene] del 2
Ulph Mörck - onsdag 19. desember 2001

Det er viljen som det gjelder!
viljen frigjør eller feller
at ei du kan, deg visst forlates
men aldri at du ikke vil
.”

Denne gangen kan jeg ikke skylde på alkohol eller dop eller manglende søvn eller noen av de Ting jeg vanligvis skylder på når jeg går over grensen. Det jeg gjorde var det jeg som gjorde, bare jeg og ingen andre. Vet ikke om jeg angrer en gang. Vi er så redde for å stille spørsmål. Går rundt grøten: Når noen våger å stille spørsmål så har de alltid en agenda. Noe de vil, noe de skal bevise. Noen de må overbevise. Fakta blir alltid forstått i favør av eksisterende kunnskap. Ditt gudsbevis blir mitt anti-gudsbevis. Jeg ville bare ha svar på spørsmål som har dominert livet mitt siden jeg mistet uskylden min til Dagsrevyen. Mistet uskylden min til fluebarna med de oppblåste mavene. Til barna som lå strødd i gatene etter at en eller annen generalstab fant at sennepsgass var en god konfliktløser. Hvor gammel var jeg da? Eller da Bophal i India gikk føyken? (Og så mange døde at det brøt ut pest og alt jeg visste om pest var at det drepte 2/3 deler av Verdens befolkning under Svarte Dauden.) Det må ha vært før jeg begynte på skolen ihvertfall. En stund var jeg ganske sikker på at de døde barna var min skyld fordi jeg var en slem liten gutt. Og jeg skal gjøre ganske mye gær'nt før det kan matche samvittighetsnaget for gater fulle av døde barn. (Ganske greit sånn. Jeg er en moralsk fri agent). Slik er uansett barnet; men noen ganger kommer den vonde nagende følelsen av at alt egentlig er min skyld tilbake. Er det dårlig samvittighet eller er det dét de kaller angst?

Mea Maxima Culpa: Fordi jeg snek meg til å se på tv når jeg skulle ligge på rommet mitt. Fordi jeg ikke sa noe da vi tente på maurtuer. Fordi jeg smugla dop. Fordi jeg snek til meg noen tiere til sigaretter fra mammas slunkne alenemor-penge-pung. Fordi jeg var utro. Fordi jeg knuste neser og fordi jeg krevde inn gjeld med avbitertang. Fordi jeg kjefta opp den underbetalte kassadama (eller fordi jeg lot de gamle gråte).
 Angrer jeg? Jeg angrer på så mye i livet. De som sier at det er bedre å angre på noe du har gjort enn noe du ikke har gjort vet ingenting om det å leve eller anger. Jeg spytter på dem og undrer meg over hvordan en kan leve livet med øynene lukket. Søvngjengere. Gjengangere. Lille menneske: Angre på at du var for feig til å leve og for feig til å gripe alt det verden har lagt frem for deg. Ikke angre på at du ikke har noe å angre på. Å leve livet som en levende død er menneskelig. Slik er vi skapt. Å angre for at du ikke knulla den stygge jenta av frykt for dine venners dom, er likestilt med å angre for at du ikke bare drepte sjefen din da han klådde på kona di på julebordet. Det er ingen forskjell og den angeren er en dåres anger. Angre fordi du ikke levde. Angre fordi du handlet uriktig. Ikke for alt det du ikke gjorde.

Angrer jeg? Ikke for dette. [Ikke for dette].

Første gang jeg gikk inn i kirken satte jeg meg på bakerste rad. Vantro, fylt med avsky og forakt så jeg på tv-kameraene og mikrofonene og de lykkelige vakre rene vellykkede plastikk menneskene. De hadde gjort Herrens tempel til et kjøpesenter.
 Men jeg var der for å finne Ham; og var nær ved å reise meg da pastoren i ekstase spurte om det var noen som ville gi sitt liv til Gud. Men jeg lente meg tilbake i det glorete dyprøde kinosetet igjen. Instinktet mitt fortalte meg at jeg aldri kom til å finne Gud på denne måten. Ikke når jeg følte avsky og forakt. Et øyeblikk tenkte jeg at det var Gud som talte til meg, talte og sa: "Ikke som dette Ulph, du må søke Meg med rent hjerte." Og jeg ble fylt med lykke.

Neste gang var jeg kledd som dem. Ren og pen og nyklipt og nybarbert og velduftende. Jeg blandet meg med dem mens de drakk kaffe og spiste vafler og jeg skjønte at de var vakre og gode og velmenende. Jeg så forbi hva jeg alltid hadde foraktet, hva jeg ildfullt hadde sett på som falskhet og dømmende dobbelmoralisme; og jeg elsket hver enkelt én av dem. Jeg gikk i meg selv og visste at jeg ville møtt døden for dem alle, og de mottok meg som en lenge bortkommen bror eller sønn som hadde vært dypt savnet i menigheten. Og jeg satte meg sammen med dem. Ikke lenger bakerst eller utenfor. Og sammen sang vi og leste fra Bibelen, vi lovpriste Skaperen som er god og tilgir at vi er svake og små og ufullkomne. Skaperen som elsker oss: Som en Far elsker sitt Barn uavhengig av de synder Barnet Volder denne Klode. Jeg var en av dem og jeg kjente gleden og kjærligheten strømme gjennom lokalet. Da pastoren for andre gang spurte om det var noen i lokalet som ville gi sitt liv til Gud, reiste jeg meg for Ham.

Applaus, Hallelujarop, jubel og prisninger av Herrens Godhet/Navn/Slikt fylte ørene mine og kjærligheten strømmet gjennom rommet og jeg gikk frem og satte meg på kne foran pastoren. Alle ba de for meg, gikk i forbønn for min sjel mens pastoren holdt hånden på hodet mitt og kjærligheten strømmet. Jeg strakk ut hendene mine og tok i mot kjærligheten og sammen ba vi, jeg og pastoren; og malmfullt sa jeg ordene han ba meg si og alle ba vi sammen. Og så ble det stille.

Helt stille.

"Ingenting." Sa jeg fortvilet.

Først så pastoren vantro på meg og jeg kunne høre noen flytte seg på en stol bak i salen og gutten med kameraet så spørrende opp mot vinduet bakerst i salen. "Du må ta i mot Gud! Ta i mot hans tilgivelse! Kjenne hans kjææærrrrlighet! Du må elske Herren!" Sa pastoren messende da han hadde samlet seg. Og tro meg. Jeg forsøkte virkelig/men alt jeg følte var kjærligheten i rommet, og jeg kunne kjenne at dette ikke var Herren vår Gud.
 Med tårer i øynene ropte jeg ut "Herre! Jesus! Jesus! Ta i mot meg! Ta i mot meg: Din bortkomne sønn! Tilgi meg mine synder! Jesus! La din uverdige slave tjene deg!" Og jeg kunne høre et brus gjennom salen og pastoren smilte til meg og jeg gråt; jeg falt til bakken og ropte på Frelseren Jesus Kristus og hallelujaropene stod i salen. Jeg kunne føle all Kjærlighet i verden og elsket alt og elsket alle. Og jeg trodde! Jeg trodde på Skaperen og jeg trodde på Frelseren, men det var ikke nok.

For jeg var alene/Helt alene.

Og Gud var ikke med meg eller i meg eller ved meg. Jeg snudde meg bort med tårer i øynene og så på forsamlingen som skjelvende/dirrende fløt ut foran øynene mine, og jeg takken Herren for at disse fikk leve i samfunn med den Nådefulle og Barmhjertlige. Jeg elsket hver enkelt av dem og ville sont i evighet for dem alle for de var mine frender. Så det var med stor og uslukkelig sorg i hjertet at min avgjørelse begynte å ta form.  Hvilken synd hadde jeg gjort meg skyldig i som gjorde meg så avskyelig i Herrens åsyn? Så nedrig at Han ikke ville røre ved meg? Og jeg kjente på synden i mitt hjerte, det nedrige og onde og jeg kjente på synden i verden; det meningsløse og det absurde og onde og egoistiske -> selv det født av uforstand følte jeg på, følte hvor nedrig og ond selv Dårens ondskap er: Og jeg følte hvor nedrig og ond jeg selv er [fattigdom er gøy, jeg digger det!]. Jeg forsøkte å reise meg, men falt ned på knærne som om jeg skulle ha blitt slått med balltre og jeg strakk hånden opp mot himmelen og tagg Herren om å tilgi meg... nei... bare vise seg! La meg føle ham i et øyeblikk! Og jeg skrek: Herre!

Men jeg var alene. [Helt Alene]
 Det var stille i salen nå. Min bønn til Herren hadde blitt for mye selv for jesusfreakene og de så på meg med øyne som forsøkte å plassere meg, sinn som forsøkte å forstå hva eller hvem jeg var. Jeg tørket snørr og tårer på håndbak og skjorteerme. "Tilgi meg pastor, jeg mener ingen disrespect ovenfor deg eller menigheten din." "Du er tilgitt." Sa han uten å vite hva han tilga. Jeg tok pastoren i armen, over albuen, og sammen gikk vi opp til krusifikset. Han forvirret, jeg målbevisst. "Tilgi meg" hvisket jeg til ham: Han så meg i øynene og nikket. Så tok jeg håndleddet hans og vred ham i bakken. Han lå på kne foran krusifikset. Noen av mennene, disse vitale vakre perfekte plastikk-Ken'ene kom løpende, men de fleste ble sittende [vantro].

"Jeg krever svar Herre!"

Jeg sparket ned krusifikset. To menn som så ut som Ken-dukker kom løpende over podiet. "SVAR MEG HERRE!" Brølte jeg og knakk pastorens håndledd og sparket ham i siden så han ble liggende/gispende etter luft. Jeg sparket en Ken i ballene og da han falt forover sparket jeg ham i ansiktet. Den andre, Ken han og, slo meg først over øret. Det gjorde ganske vondt. Jeg stod stille: og lot ham slå meg. Slagene raste over kroppen min, og jeg lot dem komme. Jeg kunne ikke tale under stormen av knyttneveslag, men i mitt indre spurte jeg "Er dette deg Herre?".

Men fikk intet svar.

Jeg sidesteppet, grep hånden hans. Tvang ham i kne og grep om halsen hans. Han ble først rød, og så ble han hvit. "Stopp meg Jesus", sa jeg høyt. "Stopp meg!" "Vær så snill!" Jeg begynte å gråte, igjen. Men ingenting skjedde, og etter en stund kjempet ikke Ken mer. En ung Barbie stod foran meg og tagg meg hysterisk om å slutte; om å slippe ham løs. Men jeg slapp ikke. (Faktisk kunne jeg ikke annet enn fnise over den nasal/snørrete vestkants/gammelt-blod måten hun sa slippe på. Jeg forestiller meg at jeg (for henne) må ha sett rimelig Jack Nicholson-i-The Shining ut i det jeg fnisende klemte livet ut av hva som nok var en God Mann.) Så kom Barbies venninne, Skipper: Hun befalte meg rolig å slippe ham. Jeg løsnet grepet, mumlet; "Er  d e t t e  deg Herre? Er dette Din befaling?" Men Herren var ikke i rommet, Skipper intet mer enn en myndig kvinne. Så grep denne myndige kvinnen tak i meg, forsøkte å rive Ken ut av grepet mitt og i bakgrunnen kunne jeg se salen tømmes i panikk. "Du kjenner mitt hjerte Jesus; du vet jeg ikke bløffer!"

Så klemte jeg livet ut av Ken.

(Jesus kunne aldri trodd jeg bløffa vel?)

"Om dette ikke er Herrens Tempel..." Jeg så på Skipper som begynte å rygge med frykt i øynene. "Om dette ikke er Herrens Tempel..!" Hun bråsnudde, men jeg snublet ben på henne før hun rakk løpe. Jeg grep det platinablonde slette håret hennes og slepte henne bortetter gulvet. "Lucifer! Om jeg ikke er god nok for Herren er jeg god nok for deg?" Hun lå på sine knær og ba en mumlende bønn men alt jeg hørte var ett og annet "Jesus". Jeg stod over henne. "Lucifer? Satan? Mefistofeles? Belese-se- eh? - bub? Lysbæreren? Du med mange navn og mange skikkelser: Se meg!" Jeg så på henne, men kunne ikke føle noe. "Voldtekt, Drap, Tortur, Kvestelse, Hva-som-Helst? Befal meg, for jeg er din tjener!" Skippers bønn tiltok i styrke. Kunne hun holde Ham borte? Jeg slo henne så hardt at hodet hennes spratt to ganger før hun ble liggende stille. Gud kunne ikke lengre høre henne.

"Befal meg."

Ingenting. Alene. Ingenting. Helt alene. 

Fra langt borte, annetsteds, kunne jeg høre sirener. Jeg satt meg ned ved krusifikset og tente en sigarett. Fengsel da. Jeg lo av ironien. Jeg hadde faktisk aldri vært i fengsel før.

["På tide å elske seg selv og menneskene nå."]

Jeg så rett inn i kameraet. Gutten hadde filmet alt. "Den største løgnen av dem alle." Sa jeg til Verden; og strøk krusifikset varsomt.

”På tide å elske seg selv og menneskene nå.”

 

 

 

 

Kontroll på Kontinentet
Ulf Mörck

Himmelen eksploderer. Blaxplotationfilmen Shaft: den originale som går på TCM selvfølgelig, er ferdig rett før klokken tolv midnatt. Jeg hadde tenkt å sove når den var ferdig - sove over hele faenskapet. Yeah. Right. Jo nærmere klokken blir tolv jo mer leven blir det. Klokken tolv midnatt den 31te i 12te er umulig å ignorere. Selv her. Spesielt her. Jeg kler på meg sarongen, den røde med de store hvite-og-gule blomstene. Setter meg på stolryggen og ser ut mellom de hvitmalte stålstengene i vinduet. I celler over hele bygget hyles og hamres det så jeg faktisk kan føle det på kroppen som en pfet bass, smellene fra de største rakettene resonnerer i betongen og det føles nesten vakkert. Det er første gang på sikkert 15 år jeg er 100% nykter på nyttårsaften. Jeg løftes opp som ederdun i sommervind av dunking, roping, hvining, plystring; sprakende himmel.

Etterpå faller jeg sammen, faller ned. Som ederdun i søle-og-gjørme. 2002/2001. Fy faen/For et år. For et liv. What a waste. What a fuckin' waste.

Dopen og Forelskelsene gjør det bare levelig. Det er nyttårsaften. Jeg er alene. Nykter og alene. Og i cellene rundt meg stilner det. Rakettene blir færre. Snart er det bare ett&annet snart-nachspiel som lar høre fra seg.

Jeg strammer sarongen, fester discman'en i siden: skrur volum på max. Vi tar kontroll på kontinentet. Gud er død, eller vil ikke svare. Jeg gir faen/Jeg danser. Danser ompa til jeg dør.